Norges omdømme er ruinert. Det er bare å ta det innover seg at vårt omdømme som en humanitær stormakt er et tilbakelagt stadium.
Det hang i en tynn tråd allerede når oppsiktsvekkende 10 barnevernssaker fra lille Norge hadde sluppet gjennom nåløyet i menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg. Barnevernet, politikere, sakkyndig bransjen og den juridiske eliten har lenge holdt pusten i påvente av avgjørelse i storkammeret i EMD i «Lobben-saken».
Den har enda ikke kommet. Men forrige uke ble 16 nye barnevernssaker tatt til behandling av EMD på en dag. Rettstilstanden i Norge for barn og foreldre er så graverende at Europa nå krever svar fra Norge på hva i all verden vi driver med.
Totalt er til sammen 26 barnevernssaker tatt til behandling i Strasbourg. Det er svært alvorlig for Norge. Spesielt fordi de 26 sakene er kun en dråpe i havet i den vedvarende stormen av klager som kommer fra norske og utenlandske foreldre bosatt i Norge. Det er snakk om en stabil kultur i barnevernet over tid som systematisk bryter menneskerettighetene til foreldre og barn. En praksis som fører til sykdom, uførhet og altfor tidlig død hos både barna og deres foreldre.
Les også: Fersk bok på engelsk forlag med sterk kritikk av barnevernet
Barna som blir tatt av barnevernet handler svært sjeldent om rus/vold/psykiatri. Det er hovedsakelig begrunnet med fare for fremtidig omsorgssvikt. Når barna tvangsfjernes og settes ut på det åpne omsorgsmarkedet går de som regel riktig galt. Alle undersøkelser viser at barnevernsbarn ikke er rustet til voksenlivet etter en oppvekst under barnevernets omsorg. Men våre politikere ser ikke ut til å skjønne noe som helst av hva folk klager på.
Dagbladet har publisert en rekke artikler om norsk barnevern den siste tiden, skrevet av journalist Asle Hansen. En artikkelserie som ikke levner noe tvil om den rådende rettsløsheten for familier i Norge. I går kom han med enda en bombe av en artikkel om de nye sakene til EMD.
Les også: Kvinnelig barnevernsansatt tiltalt for misbruk av stilling og seksuell omgang med tenåring
Dagbladet melder 4 juli 2019: Sjokkangrep på norsk barnevern.
«Menneskerettsdomstolen i Strasbourg krever svar fra Norge i nye 16 barnevernssaker. Totalen er nå 26. Nå har Menneskerettsdomstolen sluppet 16 nye, norske barnevernssaker gjennom det trange nåløyet. Domstolen har kontaktet Norge og bedt om statens svar på spørsmål om krenkelse av menneskerettigheter. Situasjonen er helt utenom det vanlige.
At EMD i løpet av relativt kort tid kommuniserer hele 26 saker innenfor samme fagfelt mot en liten, vestlig nasjon som Norge er intet annet enn oppsiktsvekkende. Norske barnevernssaker har ved noen få anledninger tidligere også vært til prøving i EMD, men 1. desember 2015 startet en bølge fra EMD som fremdeles skyller over norsk barnevern.»
I rekken av artikler i Dagbladet har vi kunnet lese om blant annet «Lobbensaken» som avventer avgjørelse i storkammeret, om bruk av unødvendig politimakt mot en 13 åring og om «Hanne» som ble tvangsfjernet av barnevernet som 15 åring og plassert i en institusjon i Bergen som viste seg å være et narkoreir. Hun døde av overdose rett etter at hun fylte 18 år. Ikke minst har vi kunnet lese i Bergens Tidende om 13 åringen som døde av epilepsi i fosterhjemmet etter at barnevernet ignorerte foreldrenes fortvilte rop om at jenta trengte behandling og medisiner for epilepsi. Foreldrene ble stemplet som hysteriske og jentas epilepsianfall som spill for galleriet for å komme hjem.
Les også: Faktisk.no: Innsikt: Dette vet vi om selvmord blant foreldre til barnevernsbarn
Artiklene tegner et tydelig bilde av alvorlige krenkelser mot norske foreldre og barn.
Spørsmålet som melder seg er hvorfor ikke politikerne ønsker å rydde opp i sakene og eksempelvis nedsette en havarikommisjon på det som er tatt til behandling av EMD?
Hva skyldes denne likegyldigheten?
Hadde politikerne hatt respekt for menneskerettighetene hadde de nedsatt en havarikommisjon på de 26 sakene der Norge står på tiltalebenken. Bare det faktum at det internasjonale samfunnet vil granske hele 26 norske saker burde fått politikerne til å gjøre det samme. Det er en likegyldighet hos politikerne som er ganske utrolig. Den samme likegyldigheten ser vi hos de som skal overvåke rettsstillingen til borgerne. Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter – NIM. Deres oppgave er å rapportere til Stortinget hvordan menneskerettighetene håndheves i Norge.
Gjør de det? Neppe.
NIM – Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter.
Jeg har mange ganger i postinger på sosiale medier tagget. Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), antagelig til stor irritasjon for de ansatte, og spurt hvorfor de underdriver alvorlighetsgraden i barnevernssakene? Og hvordan det stiller seg i forhold til NIMs egentlige oppgave, som altså er å overvåke menneskerettighetens stilling i samfunnet. Menneskerettighetene, eller Europeiske Menneskerettskonvensjonen EMK, er implementert i grunnloven og handler om enkeltmenneske i forhold til den mektige staten. Om hvordan staten behandler den enkelte borger, og om de følger lover og regler bestemt av lovgiver. Det er NIMs oppgave å overvåke at staten gjør som Stortinget har bedt de om. Noe de ikke gjør mener jeg.
Les også: Barnevern og maktmisbruk
I NIMs årsrapport for 2018 er temaet barnevern knapt nevnt, og da fremstilt som en litt hverdagslig uenighet mellom Norge og EMD. Og videre at Norge har vunnet to saker allerede, og utover det lå godt an i konkurransen mot EMD. Å ikke ta med de voldsomme protestene i befolkningen mot barnevernet, eller at en enslig mor fra Norge har fått asyl i et EU land på flukt fra barnevernet, er å unndra fakta om hvor alvorlig situasjonen er. NIM skulle ha skrevet med store illsinte bokstaver om manglende rettssikkerhet for vanlige folk i møte med barnevernet for flere år siden. Det virker rett og slett påfallende måten de dekker over realitetene på.
Jeg skrev om årsrapporten når den kom tidligere i år. Jeg spurte da om NIM er en syklubb for virkelighetsfjerne jurister?
Er NIM en syklubb for virkelighetsfjerne jurister?
Denne uken overleverte Norges institusjon for menneskerettigheter årsrapport for 2018 til Stortinget og Stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøen. Det skulle vært en rapport om menneskerettighetenes stilling i Norge, men de største bruddene på menneskerettigheter i moderne tid er knapt nevnt. Overgrepene mot lovlydige foreldre begrunnet med «barnets beste» dekkes over av myndighetene for n’te år på rad.
«Barnerettigheter» kaller juristene det, og barns rett til «riktig utvikling». En type utvikling som beviselig skader langt flere enn det hjelper. En «utvikling» som i stedet ødelegger barn og foreldre på en måte som er uopprettelig. Handlingene er barbariske og fører til sykdom, uførhet og død for hundrevis foreldre hvert år. Pressen her i landet dekker over de fatale tallene og later som det ikke skjer. Utenfor landets grenser ser og forstår resten av verden hvor galt det er. Norges omdømme henger i en tynn tråd uten at det er nevnt i årsrapporten for 2018 til Norges institusjon for menneskerettigheter.
Hvorfor tier NIMs jurister om dette?
Barnevern og barnelovsaker er et enormt marked for jurister og advokater. Jeg tror ikke jeg bommer mye hvis jeg tipper at barnesaker opptar nærmere 50% av alle tvistesaker i tingrettene rundt i landet. Det betales ut milliarder i rettshjelpmidler til advokatene, og køene i domstolene er hårreisende.
Det er mange av de samme juristene som sirkulerer rundt i barnebransjen i roller som enten advokater, dommere, politijurister og politiledelse, forskere, nemnd- og/eller instituttledere. Det er tillegg mange dommere som jobber på vikariat med permisjon fra advokatfirmaet/partnerskapet, og som dømmer i saker hvor eksempelvis kollegaer opptrer som prosessfullmektig. Jurister som veksler på rollen som advokat og dommer og som bytter side av bordet i tide og utide. Det er åpent for alle å observere samrøre og inhabilitet i domstolene. Og de som er satt til å overvåke rettssikkerheten til enkeltmennesket i NIM er for det meste kolleger og studiekamerater av de som lever av salær på barnesaker i domstolene.
Hvem er NIM?
Styret i NIM består av fem personer hvorav fire er jurister. Av de totalt 19 ansatte i NIM er det 12 jurister. De samme juristene underdriver realitetene og alvoret i at norske domstoler står på tiltalebenken i 26 saker i menneskerettsdomstolen EMD.
Det kan de gjøre når barnevernet har taushetsplikt, politikerne ikke går inn i enkeltsaker, og ingen vet hva som skjer i retten. Det er ingen dokumentasjon av rettsbehandling av barnesakene i Fylkesnemnda eller tingrettene. Advokater, sakkyndige og barnevernet kan si og gjøre hva som helst uten konsekvenser. Denne uken kom Domstoladministrasjonen med en kunngjøring om iverksetting av et prøveprosjekt på lydopptak i domstolene. Det ble besluttet i ny tvistelov at alle tvistesaker skulle gjøres lydopptak av. Ikke kan eller bør, men skal. Det har domstolene trenert i 14 år. Men etter at EMD tok inn 16 nye saker til behandling, er det ting på gang sier Domstoladministrasjonen:
«Etterlengtede opptak i flere domstolerOpptak av parter og vitners forklaringer brer seg nå sakte utover domstols-Norge. I august måned skal opptak av rettsforhandlingene være i bruk i fire domstoler. Blant landene vi oftest sammenligner oss med, er Norge det eneste landet uten noen sikker dokumentasjon av forklaringene fra sivile- eller straffesaker. Men ting er nå på gang.»
Det er ganske utrolig at Norge er det eneste landet av de vi sammenligner oss med som ikke har dokumentasjon på det som foregår i domstolene. De bruker ikke engang stenografer eller rettsreferenter. Ingen vet hva som blir sagt i rettsalene. Det hele står og faller på hva dommeren oppfatter der og da og hva han rekker å notere. Det skyldes på at det er fortsatt mangler bevilgninger til å installere opptaksutstyr, og ballen sendes videre til politikerne. Men ikke engang stenografer bruker domstolene penger på i Norge. Samtidig med dette har EMD har imot 26 saker som er ferdig behandlet i de samme domstolene.