At vi trenger et tankegods med større evne til fordømmelse er «samfunnsviter» Christin Kristoffersens (noe komprimerte) kommentar til 22. juli-terroren.
Mens Resett understreket viktigheten av at vi alle står samlet mot all terror, på tvers av alle politiske skillelinjer, finner Dagbladet det mest tjenlig å publisere en lang kronikk som ber om det motsatte.
Kristoffersen vil tilbake til den tiden da man uten videre diskusjon delte befolkningen opp i «oss» og «dem», der hun selv og hennes meningsfeller er «oss», og «dem» består av alle de som står for noe annet. Og «dem», altså alle vi som er uenig med Kristoffersen, skal fordømmes som uvitende personer, som fornekter fakta og kunnskap.
Vi truer samfunnet innenfra, og skaper et vrengebilde av samfunnet, bygget på frykt. Ja Kristoffersen går så langt som til å påstå at vi «skaper nytt og svekket innhold i menneskelige rettigheter som religionsfrihet, statsborgerrettigheter og for ytringsfrihet». Det er ikke småtterier vi beskyldes for.
Jeg lurer litt på hva som ligger bak tittelen «samfunnsviter», for Kristoffersen virker særdeles uopplyst om hva vi andre, som hun ønsker fordømmelse av fordi vi er fordummende egentlig står for. Hun ser ut til å putte oss alle i en sekk av dumskap og kunnskapsfornektelse. Nå forteller hun at hennes to sønner befant seg på Utøya, og den ene ble skutt, men overlevde, og kanskje bør vi lese hennes nesten nostalgiske artikkel i lys av hennes og hennes sønners vonde opplevelser.
Hun vil åpenbart tilbake til en tid da verden var enklere, mer svart-hvitt. Da hun og hennes meningsfeller var de gode, og alle vi andre var onde og dumme. Jeg har all respekt for hennes families store sorg, men all den tid hun ytrer seg offentlig, og Dagbladet finner hennes ytring så verdifull at de ønsker å publisere den, bør hun imøtegås som alle andre som ytrer seg i det offentlige rom.
Les også: Saksbehandler i 20-årene uten jurist-utdanning tok avgjørelsen om å kaste ut Kallmyrs aupair
Kristoffersen siterer forfattere for å belegge sine meninger, og er bl a opptatt av hvordan tendensen til en oppdeling av oss mennesker i «oss» og «dem», synes å være grunnleggende hos mennesker med for liten kunnskap. Men det Kristoffersen beskylder oss andre for, er akkurat det hun selv ber om: Hun ber om større fordømmelse av oss. Hun går inn for større polarisering og større fiendebilder. Hadde dette kun vært et uttrykk for en enslig mor sitt sorgfulle sinn, så kunne man kanskje forstå det, men dessverre så ser vi mange tegn på at hun målbærer en holdning som blir mer og mer utbredt på venstresiden, og som går helt til topps, til lederen Jonas Gahr Støre, som har uttalt at han synes Utøya-tragedien har blitt brukt alt for lite i Aps retorikk. Og vi husker alle hvordan han og flere andre misbrukte en Facebook-melding fra Sylvi Listhaug til å piske opp et hat mot henne, og sågar klarte å presse henne ut av justisministerposten.
Det har alltid vært Aps og AUFs strategi å klebe stygge merkelapper på sine meningsmotstandere. Rasisme-beskyldningene har blitt flittig. Det jeg husker aller best fra tidligere AUF-leder Eskild Pedersens mange kronikker fra tiden før Utøya, var at de nærmest alltid endte med å stemple noen som rasister. Men vi skal svare på terroren med «mer demokrati og mer åpenhet» uttalte Jens Stoltenberg, og han sørget for at terroren ikke skulle utnyttes i politisk retorikk. Men bes det altså om at vi må tilbake til tiden før Utøya, da rasist-retorikken ble benyttet flittig.
Men hvem er så vi som benytter frykt og vrangbilder og som svekker samfunnet innefra? Her er Kristoffersens svar:
«Et viktig premiss for at populistene skal lykkes med sin argumentasjon er nemlig fornektelse av fakta og kunnskap. Enten det gjelder klimaendringer, kriminalitet, innvandring eller fordelene med globalisering og internasjonalt samarbeid, eller i ekstreme tilfeller, hvilke hendelser som er sanne og ikke».
Det er nesten utrolig at en som kaller seg for «samfunnsviter» kan ha et så overforenklet syn på andres meninger at hun kan tro at det bygger på «fornektelse av fakta og kunnskap», når noen stiller seg tvilende til at klimaendringene er menneskeskapte, eller hevder at innvandringen preger kriminalitetsbildet, stiller seg tvilende til at globaliseringen er en fordel eller at alt internasjonalt samarbeid er av det gode. Jeg vil heller hevde at det er Kristoffersen selv som er ensidig, overfladisk og faktaresistent. De som følger nøye med på følgene av vår innvandringspolitikk, vet godt at de ikke bare er det rosenrøde glansbildet som mange medier og politikere ønsker vi skal tro på, og det er faktisk blant oss at ønsket om mer fakta kommer. Det er de som er kritiske som har drevet vår kunnskap og vår virkelighetsforståelse fremover ved å kreve å få vite sannheten, der politikere og journalister har holdt igjen hele veien og stemplet oss som rasister. Det er ikke det store, ensidige flertallet som driver vår viten og innsikt videre, det er de som våger å tenke nytt og annerledes.
Les også: LO-rådgiver går til angrep på den «utdannede» meningseliten
Det er også oppsiktsvekkende at en som kaller seg «samfunnsviter» ikke er klar over at flere og flere forskere står frem og sår tvil om konsensusoppfatningen om at klimaendringene er menneskeskapte. Vet hun virkelig ikke hvordan vår politiske og vitenskapelige verden fungerer, ved at divergerende meninger bevisst holdes nede og idioterklæres av de som mener å eie sannheten? Det er ikke manglende kunnskap blant oss klimaskeptikere, det er det store unisone flertallet som nekter å akseptere annen fakta enn den de selv selektivt forholder seg til.
VG avslører den samme uvitenheten om forskningens premisser, når de beskylder FrP for å ville ha politisk styring av forskningen. Det er faktisk det motsatte FrP ber om, de ber om at forskningen må blir mer allsidig og bred og ikke så ensidig som den synes å være i vår tid. Når den samlede forskerstanden kommer fra den politiske venstresiden, så sier det seg selv at det vil eksistere en motvilje mot å forske på områder der man kan få svar som er «uønskede» på den politiske venstresiden. Dette er et alvorlig hinder mot at samfunnet får svar på stadig viktigere samfunnsforhold.
Det som skjer i vår tid, er at meningsmonopolet som tidligere har eksistert innen etablissementet, det være seg innen forskning, journalistikk og den politiske makteliten er i ferd med å sprekke, ved at nye medier og nye sterke stemmer som går mot eliten er i ferd med å gjøre seg gjeldende. Eliten ser ikke ut til å ha særlig annet å svare med enn å benytte sine gamle velbrukte metoder: Stemple dem som rasistiske, uvitende, kunnskapsløse og faktaresistente. Men så passer altså disse karakteristikkene mye bedre på dem selv. Og det er trist å lese en artikkel som «samfunnsviter» Christin Kristoffersens, der hun ber om mer fordømmelse, mer svart-hvitt tenkning, mer oss og dem og mer polarisering.
Det vi trenger er større mangfold av meninger i offentligheten, flere aktører innen media, større bredde innen forskning og mindre tendens til å sette stygge merkelapper på dem som tenker annerledes enn det etablerte flertallet. Og her er Resett en av de aller mest verdifulle nye aktørene. Her tillates det meningsmangfoldet som medieeliten innbitt forsøker å bekjempe.