Norsk skoleledelse er i krig med egne ansatte. Dette fordi skoleledelsen rapporterer til politikere. Disse igjen har en enorm vilje til å ville forme virkeligheten etter idealer. Samtidig har en ny type elever tatt over klasserommet. Når elevmassen blir avslørt, som lektor Simon Malkenes gjorde på Dax18 5. mars, så klager elevene. Og skoleledelsen kjører personalsak mot sin egen lærer fordi de er redd for å ikke være aktive nok i forhold til den nye mobbeloven.
Mobbeloven gjelder fra dette skoleåret. Lovteksten er slik at elevene lett kan ta saker videre hvis ikke skolen gjør noe for å stanse mobbingen. Elevene på skolen til Malkenes, Ulsrud videregående skole, føler seg krenket, og proklamerer det i et innlegg i ungdomsspalten til Aftenposten, Si;D. Stigmatisert og tråkket på er de. Ellers står det fint lite av substans i innlegget. De tar ikke inn over seg at det er de som er problemet.
Oppdra barnet ditt!
Problemet begynner med foreldre som ikke oppdrar barna skikkelig. Det er mange foresatte som ikke sørger for at barna gjør lekser og tar skolegangen seriøst. Det er ikke en lærers jobb å oppdra barn. De skal være med på prosessen, ja, men en lærer kan ikke oppdra tretti barn. Særlig ikke hvis det er null oppdragelse hjemmefra. Fjortiser som uten blygsel gyver løs på politiet har ikke oppdragelse. De får reke rundt om natten. De er småkonger i hjemmet så lenge de passer på at søstrene og kusinene bruker hijab på skolen.
Det er selvsagt bøllefrø fra andre type hjem også. Man kan fint være ufordragelig uten å tro på Allah. Jeg blir skremt av kunnskapsløsheten hos mange unge i dag. Og de er ikke flau over det heller. Det kommer til å bli enorme forskjeller mellom de som kan noe og de som ikke kan stort i en nær fremtid. Særlig når intelligente maskiner tar over flere og flere yrker som ikke krever utdannelse.
Bare så det er sagt før jeg går dypere i materien: Elever som av ulike grunner ikke gjør det skarpt på skolen, men som ikke saboterer undervisning, og som gjør sitt beste, er av de som virkelig fortjener bedre. Et stille klasserom der de kan få hjelp av læreren. I dag er det fritt skolevalg i Oslo. Det er selvsagt enorme forskjeller på skolene. De flinkeste er beskyttet, hvis de har hatt vett nok til å søke på en god skole. Taperne er dem som vil bli bedre, men som sitter midt i Ragnarok hver dag. Det var et slik Ragnarok Malkenes beskrev på Dax18 5. mars.
Tilpasset virkelighet
Med andre ord: Hvis elevene i Aftenposten føler seg krenket og mobbet, så må skoleledelsen åpne sak mot læreren. Hvis ikke kan skoleledelsen tape juridisk. Det er dagsbøter skolen må betale om den ikke følger prosedyrene. Det er altså slik at om du føler deg mobbet, så må skoleledelsen ta «ansvar» ved å aktivt gjøre noe. Gjøre hva da? Sparke lærere som faktisk vil hjelpe elevene?
Det får være grenser for tilpasset tilpasningstilpasning. Skulle man tro. Hvis ikke elevene vil komme til læreren og kunnskapen, så må læreren gå til eleven. På elevens premisser. Bare hør på Dax18 sendingen 5. mars. Det er ikke et klasserom, men et inferno som beskrives. Og elevene gjør ikke noe for å motsi Malkenes i sitt Si;D innlegg. Så det er ikke det at det ikke er slik. Det skal visst være slik. I hvert fall beklager de ikke klasseromssituasjonen.
Læreren startet Dax18-sendingen med å gjengi, ganske nøkternt, konkrete hendelser uten å tolke dem, beskrev i handlingsmettet prosa hvordan det kan arte seg i en norsk skoletime på videregående nivå. Hensikten var å vekke opp til debatt. Det klarte han. Resten av sendingen viste han seg som en sterkt brennende talsmann for eleven. Han gav et tydelig inntrykk av å være en lærer som ikke hadde gitt opp.
Fritt skolevalg
Det er fritt skolevalg i Oslo. Dette er selvsagt utgangspunktet for debatten. Skal man ha en håndfull omtrent like gode skoler, eller graderte skoler etter søkertall? Det blir uansett ikke omtrent like gode skoler om man nekter for fritt skolevalg. Hvis man må begynne på den videregående skolen man sokner til, så er det lommeboken til foreldrene som avgjør om du kommer på en god skole eller ikke. Det er ikke nødvendig å dosere om demografien i Oslo for den observante leser.
Du skal være en eksepsjonelt god lærer for å lære noe som helst til elever som ikke vil lære noe, og som ikke har det nødvendige faglige nivået for å gå på det skoletrinnet de er på i skolen. Det er frivillig å gå på videregående skole. Likevel er det såkalt skolegaranti. Eleven må med andre ord ikke gjøre stort, om han ikke vil. Det tilrettelegges også for at utdannelsen kan tas på flere enn de normerte tre årene.
Venstresidens skylapper
Dette er en debatt venstresiden kjemper mot seg selv. Derfor der det ingen av dem som ser eller våger å si hva som er det egentlige problemet. Andreas Halse, Inga Marte Torkildsen, Klassekampen og Malkenes’ kolleger har alle uttalt seg. Malkenes’ kolleger stiller seg for øvrig solid bak kollegaen i et innlegg i Aftenposten. Problemene har venstresiden selv skapt med sin naive snillisme og kravløshet. Dette gjelder alt fra skolepolitikk som frarøver læreren tid og autoritet til hodeløs innvandringspolitikk som er i ferd med å skape gettoer med lovløse tilstander på noen skoler.
«Ytringsfriheten er både en menneskerett og en grunnlovsfestet rett. Den gjelder selvsagt for alle lærere, elever og skoleledere i Oslo,» sier byråd for oppvekst og kunnskap, Inga Marte Thorkildsen i et floskelinnlegg i Aftenposten 17. april. Spør Max Hermansen om ytringsfriheten i Osloskolen. Thorkildsen stiller seg med uttalelsen like mye bak alle partene. Lærerne, elevene og skoleledelsen. Egentlig sier hun ingenting, så hun kunne like gjerne ha forskanset seg i Rådhuset. Skoleledelsen står mot lærerne og lærene står mot eleven. I hvert fall er det blitt slik på Ulsrud vgs.
Selv er jeg ikke like optimistisk som Malkenes. Men jeg kan ikke skjønne annet enn at han må være en fantastisk pedagog å ha i et slikt læringsmiljø? Hvis ikke en slik karakter får støtte fra ledelsen, hvordan skal de styrende da bli noe annet enn et kontorlokale som formaner pålegg på sine lydige ansatte? Ansatte de i større og større grad ikke har virkelig kontakt med.
Kontakten er viktig, og den er tidkrevende i og med flere påtvungne fagdager (planleggingsdager), tulleseminarhelger, forum og møter. Men avstanden blir større og større når det gjelder retningsvalget i skolen. Ledelsen er på liksomlag med elever de heller ikke kjenner. For å tilfredsstille politikere. Politikere som om noen år ikke lenger er i samme departement. Resultatet er endeløse reformer og «løft».
Realisme og idealisme
Kunnskapsløftet ble i sin tid «utgitt» med tykk perm og distribuert til samtlige lærere. Det er mål for hver minste del av skoleløpet, men ingen plan for hvordan man skal takle det at målene ikke innfris. Og det må jo trygt kunne sies at de langt fra er innfridd. Politikken som er kjørt i Oslo, med daglig feiing av problemer under kommuneteppet er i ferd med å vokse til store hauger som gjør fremkommeligheten i korridorene vanskeligere. Ikke ulikt betongrørene i sentrum. Vi gleder oss til 17. mai med barnetog midt i kloakken.
Generelt er alskens endringer og reformer i læreplaner noe som ikke affekterer de flinke og meget flinke elevene. De lærer seg temaene uansett. Og noen temaer endrer seg ikke stort. Fysikklovene står. Historien er historie. Og de flinke elevene har ofte foreldre som hjelper dem med lekser. Men læreren må legge om undervisningsopplegget. Dette proklameres på fagdagene. Det du gjør og har gjort med suksess i mange år må du forkaste. I dag skal vi lære av noen (som ikke underviser) hvordan det skal gjøres. Følg med!
Planleggingsdager er nå propagandadager
De gamle planleggingsdagene heter nå fagdager. De er flere enn før og inneholder knapt planlegging. De er i stor grad viet propaganda og innsetting i hvilke verdier lærerne nå må undervise etter, siden ledelsen har endret verdier. Dette fordi den politiske ledelsen har et enormt behov for å forme den norske skolen.
Hvorfor det? Fordi de trenger lojale små soldater i fremtidens kamp for det globale Norge? Hvorfor ikke lytte til lærerne som hver dag overeksponeres for elever og faglig virkelighet? Hvorfor ikke fortelle elevene at de er elever, og at det faktisk er frivillig å lære noe? Det er ikke spanskrør i den norske skolen. «Jonas» blir ikke plassert på «iddioten». I dag er det læreren som har mistet innflytelse. Det gjør at elevene vokser opp i en falsk tilværelse. En der de tror de er bedre rustet for livet enn de egentlig er. Bare NAV kan (muligens) hjelpe dem på lignende vis etter endt skolegang.
Når det gjelder venstresidens runddans med egne skapte problemer så oppfordrer jeg dem til å se på statistikk og virkelighet. I Oslo vokser det frem gettoer. Trenden snur ikke, snarere tvert imot. De som ikke gjør det bra på skolen kan ikke hjelpes av reformer og mobbelover som er så diffuse at alle kan bruke dem, bare de føler seg mobbet. Klasserom kan i dag være et helvete å være i. Verst er det for dem som har best grunn til å være der. Jeg snakker om de lærevillige elevene, og lærerne. Kan ikke de andre forlate rommet hvis de er så krenket?