Det har passert mange dager siden siste påstand om bruk av kjemiske stridsmidler i Syria ble lansert. Det skapte voldsomt oppstyr og organisasjonen som skal vokte at slike midler ikke blir benyttet, var på vei inn i Syria for å samle bevis. Få timer før bevisene skal samles, slår tre vestlige stormakter til med et betydelig angrep mot Syria. Gjør det samlingen av data om påstått (og i stor grad akseptert) kjemisk angrep mulig?
På Sjøkrigsskolen lærte jeg at der alle tenker likt tenkes det ikke mye!
Undertegnede ble 28 år det året USA ga opp krigen i Vietnam. Det var den desidert heftigste «påfunnskrigen» fra USAs side etter andre verdenskrig. Begrunnelsen, Dominoteorien, kunne utmerket godt vært en tekstbehandlet utgave av Hitler og Goebbels forklaringer til det tyske folk på 1930-tallet. Altså i 1973 reiste 560.000 amerikanere hjem med halen mellom bena etter 7 år med heftig krig. Da hadde amerikanerne i lengre tid nærmest badet deler av Sør-Vietnam i kjemiske stridsmidler, i hovedsak napalm.
Jeg hadde da i 2 år undervist blant annet i vern mot kjemiske stridsmidler ved Sjøforsvarets havari- og ABC-vernskole ved Haakonsvern. (ABC: atom, biologiske og kjemiske stridsmidler). Flere enn meg fulgte storøyd den informasjonen som slapp ut om krigføringen i Vietnam. Det var først da de «patriotiske» mediene i USA viste bilder av brennende barn og voksne som kom ravende og hylende ut av jungelen, at USAs president begynte å forstå hvilken galskap de bedrev i Vietnam.
USA reiste hjem med 57.000 egne døde, mens i størrelsesorden 3 millioner vietnamesere ble tatt av dage på ulikt vis. Omtrent 3 ganger så mange var blitt varig invalide. På denne måten fikk min tillærte tro på amerikanerne sin første alvorlige knekk. Kjemisk krigføring var «allerede» på den tiden utillatelig. Oppsiktsvekkende i vår tid er at senator McCaine presenteres som krigshelt fra Vietnam!
Irak, ved Saddam Hussein, startet en angrepskrig mot Iran tidlig på 1980-tallet. Dette varmet amerikanske hjerter i så stor grad, at den forrige Donald (USAs forsvarsminister) besøkte Irak minst to ganger under den langvarige krigen. Under denne krigen benyttet Irak store mengder kjemiske stridsmidler, – hvilket gjorde kraftig innhugg i de uforberedte iranske rekker.
Dette var bare et par år etter den iranske «kulturrevolusjonen» hvor sjahen og hans nærmeste ble detronisert og sent til USA. Derfor ble angrepskrigen svært velsett i Washington DC. Ingen tok notis av de store iranske tapene som følge av massiv kjemisk krigføring. Krigføringen skapte ingen storm blant vestlige land fordi USA lukket øynene. Men, så snudde vinden og irakerne kom selv i skikkelig knipe. Etter nærmere 10 år tapte Irak krigen.
Det dagsaktuelle, påståtte kjemiske angrepet i Syria har blitt livlig kommunisert i media i den vestlige verden. Noen analytikere spurte hva eventuelt Assad-regimets hensikt med et kjemisk angrep skulle være når det meste av opprør er eliminert? Men, ingen «ansvarlige» synes å være opptatt av å tenke logisk!
Men, her er det flere forhold som ikke er selvforklarende. Jeg undrer meg i betydelig grad over den videoen som har blitt utsendt fra et redigeringskontor i London, Syrian Observatorium for Human Rights. På dette kontoret vet de forunderlig mange detaljer om det som foregår i Syria? NRK har vært en ivrig formidler av kontorets propaganda gjennom flere år.
Tar vi for oss boken til Cecilie Hellestveit om krigen i Syria, ser vi at hun ved minst to anledninger fremhever et forhold som jeg mener er viktig her. Opprørerne i Syria ble oppildnet gjennom NATOs ufattelige, uautoriserte angrepskrig mot Libya i 2011. Slakting og rasering uten rettslig hjemmel. Et meget rikt land som ble ødelagt av NATO. Det spredte seg som ild i tørt gress i Syria at hvis man kan fremprovosere informasjon som får amerikanerne, og dermed alle vestlige land, til å late som om de er forferdet, vil Assad bli slaktet. Men, den hårreisende erfaringen fra Libya medførte at USA, og dermed NATO, heldigvis ble sittende på gjerdet.
Videosnutten fra Syria (?) som NRK og mange andre har lagt sin elsk på, virker lite realistisk på meg. Vi har svært lenge hørt om hvor ille opprørerne har det. Vann, strøm og gass har vært avstengt i måneder og kanskje år. Allikevel står man her med nye, fine slanger og spyler (selvsagt barn) med store mengder vann som de altså ikke har tilgang til?
Videre, de som utfører redningsarbeidet har ingen form for verneutstyr mot kjemiske stridsmidler. Noen har gassbind for munnen, – det kan beskytte mot grovt støv, men selvsagt ikke mot kjemiske stridsmidler. Barna kan sikkert trenge en vask etter måneder uten vann, men sammenlikner vi dette med bildene fra «det britiske dramaet i Salisbury» er kontrastene slående.
Apropos dette siste tema, New York Times – International Edition, hadde onsdag 11. april en meget omfattende artikkel om spionen i Salisbury. Der kom frem at offeret her, under sin virksomhet i Ukraina, hadde omfattende samarbeid med den amerikaneren som fikk i oppdrag å lede Trumps valgkamp! Amerikaneren var også i Ukraina en tid.
Sammenholder vi all denne informasjonen med den meget velskrevne artikkelen om kjemiske våpen, forfattet av en professor ved UiB, er det langt fra selvforklarende at Russland står bak eventuell bruk av kjemisk stridsmiddel i Salisbury. Professoren skriver slik at hvis du har litt kunnskap om kjemiske stridsmidler, kan du lese svært mye mellom linjene, – skikkelig bra! Det kan like gjerne være interne forhold i USA som ønsket «spionen» satt ut av spill?
Avslutningsvis kan jeg opplyse om at min tid som instruktør innenfor nevnte tema, varte i fire år. Jeg kom tilbake til skolen som sjef fra 1982 til 1985. Da var jeg også norsk representant i NATOs ABC-arbeidsgruppe for marinesaker. Særlig tyskerne stilte med stor delegasjon av godt voksne fagfolk. De presenterte mange temaer innenfor fagfeltet ABC. Kun et fåtall har kompetanse om slike våpen.
Det er greit å skille mellom de som kan sitt tema og de som bare snakker upresist og overfladisk. Vi har fått god påminnelse om dette den siste tiden.