Det heter seg at alle har rett til sine egne meninger, men ikke til sine egne fakta.
Nicolay Stang skrev 4. august en kritisk kommentar på resett.no under tittelen «Bløff om global oppvarming i Agenda magasin». Dessverre er ikke alle observasjonene like gode. Stang mener det er påviselig feil at det skulle være en sterk sammenheng mellom samlet utslipp av CO2 og global oppvarming. Hans begrunnelse innledes med at
«de siste hundre år har det vært to like varmeperioder. Den ene inntraff i mellomkrigstiden med små utslipp og den andre på slutten av århundret».
Jeg antar at det skulle stå «to like varme perioder». Men det er uansett ikke riktig. Alle fire institusjonene som har laget systematiske beregninger av den globale gjennomsnittstemperaturen gjennom 1900-tallet viser en temperatur som:
- i årene 1910-1940 er stigende, men lavere enn gjennomsnittet for århundret;
- i årene 1940-1975 er stabil omkring gjennomsnittet med svingninger mellom –0,08 og +0,11 grader Celsius relativt til gjennomsnittet; og
- i årene 1975 til i dag er over gjennomsnittet og stigende stadig fortere. Kurven viser altså ikke at periodene er like varme.
Les også: Lysbakken: – Vi må slutte å lete etter ny olje og gass, klimakrisen er en nasjonal nødssituasjon
Vi kan likevel gi Stang rett i at utslippene og temperaturstigningen ikke har fulgt hverandre slavisk. Men derfra til å avvise at det er en nær sammenheng, kan være uttrykk for en viss fantasiløshet. Uregelmessighetene viser at det også er andre mekanismer på ferde enn bare drivhuseffekt. Man må gå detaljert inn på årsakene til de enkelte svingningene i kurven.
Når det hevdes på vitenskapelig hold at det er en sterk sammenheng mellom samlet utslipp av CO2 og global oppvarming, bygger ikke dette alene på en samvariasjon mellom disse to størrelsene. Sammenhengen kan vurderes bedre ved å analysere nærmere hvor og når oppvarmingen finner sted sammenlignet med hva som kan forventes dersom den skyldes drivhuseffekt. Dette innebærer at en ser på hvilke svingninger vi kjenner årsakene til, for eksempel hvilke svingninger er vel forklart av vulkanutbrudd eller av noen lunde vel forståtte svingninger i Atlanterhavet og Stillehavet, slik som «el niño». Videre kan en trekke inn i beregningen hva vi vet om endringer i jordens evne til å reflektere solstrålene (jordens albedo) i ulike områder. Her kommer inn i bildet både skydekke og snødekke. Man vil kanskje også måtte ta i betraktning at industrien ikke slipper ut utelukkende CO2, men også svovel og aerosoler. Dette kan ha hatt en kjølende virkning. Verden satte inn mange tiltak mot svovel og sur nedbør i 1970-årene.
En slik analyse gir langt flere sammenligningspunkter, slik at mønsteret kan tre frem over støyen i statistikken. Blant de trekk som er funnet og stemmer med drivhuseffekten–og bryter med andre kjente mekanismer for oppvarming–kan nevnes:
- Større temperaturøkning i arktiske enn tropiske strøk,
- større temperaturøkning over kontinentene enn over havene,
- større økning i nattemperaturene enn dagtemperaturene,
- større temperaturøkning om vinteren enn om sommeren, og
- fall i temperaturene i de høyere atmosfærelag samtidig med økende temperatur lavere ned.
Disse momentene er utdypet for eksempel i denne artikkelen. Se særlig seksjonen «How do we know it’s us?»
Det er lett å trekke nær sagt hvilken som helst konklusjon ut av en kurve med mange kaotiske elementer. Det er mye vanskeligere å få alle disse forholdene til å stemme overens med en uriktig hypotese. Når dertil selve drivhuseffekten er en uunngåelig konsekvens av grunnleggende fysiske lover, blir det overveiende sannsynlig at den er årsaken til den utviklingen vi har sett.
Ser man bare på temperaturkurven, trer ikke virkningen av drivhuseffekten klart og utvetydig frem før den har nådd en slik størrelse at kurven hever seg tydelig over disse fluktuasjonene. Men i dag er det nok å kaste et blikk på kurven for å se at utviklingen siden siste fjerdedel av 1900-tallet viser en klar stigning. I dag er jordens gjennomsnittstemperatur en hel grad Celsius høyere enn den var i 1920-årene. Langt det meste av utslippene har skjedd i de senere deler av dette intervallet.
Stang fortsetter med følgende observasjon:
«En stor del av menneskehetens utslipp har foregått de siste par tiår uten at det har vært temperaturstigning av betydning hvis vi ser bort fra værfenomenet El Niño».
Dette er heller ikke riktig. Realiteten er at i løpet av disse to årtiene angivelig uten temperaturstigning av betydning har temperaturen steget med nesten en halv grad.
Under «el niño» avgir Stillehavet store mengder varmeenergi til luften. Men hvor kommer denne varmeenergien fra? Fra luften og fra solen. I årene mellom to sterke «el niño»’er overføres varmeenergi fra luften til havet. Med andre ord, energien går frem og tilbake mellom luften og havet. Men luften og havet sett i sammenheng samler varmeenergi jevnt og trutt. Dette skyldes at for lite energi utstråles til verdensrommet, sammenlignet med innstrålt energi fra solen. Det har da ingen mening å tale om «uten temperaturstigning av betydning bortsett fra værfenomenet El Niño». Det blir omtrent som å si at pasienten har ikke feber av betydning bortsett fra feberriene.
Hvis man står en dag ved Frognerseteren, et høyt utsiktspunkt over Oslo, og kun ser et hvitt tåkehav, hvor lenge skal vi diskutere søkte hypoteser om at dette skulle skyldes noe mystisk annet enn at tåken reflekterer og sprer lyset? For det er dette man gjør når man søker å bortforklare at drivhusgassene holder tilbake deler av jordens varmestråling. Dette måles jo hver dag blant annet ved observatoriet på Mauna Loa, Hawaii. Der bestemmes konsentrasjonen av drivhusgasser hver time nettopp ved å måle hvor mye varmestråling som slipper gjennom et langt rør fylt med dagens luft. Resultatet sammenlignes med hvor mye som slipper gjennom tilsvarende rør fylt med luftblandinger preparert med nøyaktig bestemte sammensetninger.
Klimadebatten er plaget med de tallrike skribenter som gjerne kaller seg realister, men feilfremstiller saksforholdene grovt. Dette gjør at debatten blir meningsløs og publikum rådløst.
Det er forståelig i en historisk sammenheng at mange mennesker blir skeptiske til autoritetenes sannheter etter at vi har hatt årtier hvor autoritetene syntes å mene at radioaktivitet ikke var så farlig (etter USA og Frankrikes prøvesprengninger i Stillehavet), at amalgam var trygt, at tobakk ikke var årsak til alvorlige lungelidelser, osv. Vi opplever daglig at både bedrifter, offentlige instanser og politikere holder seg med «kommunikasjonskonsulenter» som utarbeider frekke meningsløsheter for enhver anledning. Dette kan være med til å forklare hvorfor så mange tenker at de bør gjøre seg opp sin egen bedømmelse av klima-materialet. Men når folk går ut offentlig med sine analyser, bør disse ha en viss kvalitet. Dette krever en viss ydmykhet underveis og ikke minst en god porsjon grundighet og redelighet. Da kan man ikke bare fiske i litteraturen etter velklingende påstander som egner seg i en svimlende omtrentlig argumentasjon med forutbestemt konklusjon.
En konsekvens av denne plagen er at verden har vært ute av stand til å handle i god tid mens det ennå kunne gjøres til en moderat kostnad. Den dagen avlingene svikter i store deler av verden samtidig, og flere hundre millioner mennesker er på flukt fra områder der hetebølger dreper alle som ikke har et velfungerende og kostbart klimaanlegg, vil ansvaret hvile tungt på de som bidro slik.