Inkludering og mangfold er noe det snakkes mye om i norsk politikk. I praksis viser det seg at dette bare er tomme ord.
Resultatet av norske politikeres bilfrie politikk får større og omfattende konsekvenser for befolkningen. Ekskludering av sårbare grupper øker og resulterer i nedsatt livskvalitet hos enkeltindividet.
Viljen til å tenke konsekvenser eller å forut tilrettelegge for grupper som skyves ut av samfunnet med gjennomføring av nye politiske tiltak, virker totalt fraværende. Bilfritt byliv, med innstramming av HC-kort og fjerning av parkeringsplasser, trumfes gjennom uten at en tanke på de menneskene som er avhengig av bil for å leve fullverdige liv. Her rår etterpåklokskapen sterkest, men åpenbart kun når de blir konfrontert med det.
Politikernes tilsynelatende ambisjon om et samlende samfunn bygget på likeverd faller til kort. Å fase ut bilen før gode alternativer og tiltak for sårbare grupper er på plass, vitner om alt annet enn en inkluderende politikk. I verste fall kan det minne om et sorteringssamfunn hvor enkelte grupper, i stillhet, ekskluderes fra samfunnet vårt.
Hensynet til handikappede, eldre og uføre er mangelfull. Byen bygges for unge, friske mennesker og ikke det mangfoldet det skrytes av.
Les også: Bilfritt byliv ødelegger livskvaliteten: – det gjør at jeg ikke har noe sosialt liv
Politikk i praksis
I et forsøk på å finne ut hvor de ulike partiene står når det gjelder tilrettelegging for mennesker som er avhengig av bil i hverdagen, er responsen mildt sagt variabel og i stor grad fraværende.
Mennesker med bevegelsesvansker, eldre og andre med særskilte behov som ikke kvalifiserer til HC-kort glemmes. Resultatet er at de blir isolert fra samfunnet og at de ikke får dagligdagse gjøremål og hverdagen til å gå opp. Det går utover deres deltakelse i samfunnet og ikke minst deres levevilkår, levestandard og selvfølelse.
Flere av menneskene som har blitt intervjuet over sommeren legger fram problemstillinger politikeren mest sannsynlig ikke har ofret en tanke. Det forteller noe om hvor stort gap det er mellom den generelle befolkningen og de som er satt til å ivareta den. Befolkningen forsømmes og når spørsmålene kommer på bordet blir de ignorert, avvist eller snakket bort i lange triader om helt irrelevante ting. Holdningen synes å være «Vi vet bedre enn deg, vi gjør jo dette for hele menneskeheten», ergo er enkeltindividet ubetydelig. Men samfunnet vårt består av enkeltindivider. Å se skogen for bare trær er virkelig et uttrykk som bekrefter en sørgelig sannhet om tingenes tilstand.
Den varmen og inkluderingen, for å ikke snakke om det retoriske mangfoldet vi blir presentert for til enhver tid, synes å være tomme ord. Enda mer utfordrende blir det da partiene ikke ønsker å svare på disse spørsmålene av helt absurde årsaker. Årsaker som at de mener de ikke har velgere i Resett. Årsaker som Resetts profil. Er det ikke disse varme og inkluderende menneskene som skal gå foran som gode eksempler? Som tar en hånd når den strekkes ut? Er ikke inkludering og mangfold nettopp å verne om meningsmotstandere og ulikhet?
Og er ikke målgruppen til politiske partier hele befolkningen?
Har verden virkelig blitt snudd så oppned at politikerne våre velger velgerne sine?
Slagord som «Alle skal med» og «For de mange – ikke de få» peker i retning av mye retorikk og lite substans. Alle får ikke være med. Ikke grupper som krever tilrettelegging, men forbeholdes hovedsakelig de unge og friske.
Les også: Prioriter de eldre!
Verdien og retorikken
Debatten om retorikk kommer stadig til overflaten, men den uteblir der hvor den trengs mest: For de mest sårbare. I så måte synes norske politikere å ha vært flinke til å produsere et sorteringssamfunn, mer enn et varmt mangfold. Det snakkes, men ord fører ikke til praksis.
Det er på tide at Norges politikere slutter å presse folk inn i kategorier som passer ideologien. Kategoriseringen og sorteringen som skjer til fordel for sparkesykler og gågater i hovedstaden er regelrett skummel.
Det er ikke rart samfunnet vårt har verdi-problemer. At utseende, likes og status opptar så mye av våre unges tid, uten at de vet hvorfor. Vi erfarer hver eneste dag at verdigrunnlaget er et luftslott. Det er tomme ord. Vi fokuserer på ytre faktorer fordi vi ubevisst ikke har noen solide verdier lenger. De overkjøres rett som det er. Fokuset på det som er mindre viktig er blitt styrende, det har skapt et absurd samfunn hvor ytre faktorer trumfer de indre, hvor konsekvenser overkjøres av åpenbart lite gjennomtenkte og abstrakte ideer, og hvor mangfold og inkludering kun gjelder for de unge og friske.
Byen skal åpenbart være så «grønn», i utstrekningen mot klimamålene Oslo byråd har om å bli verdens første utslippsfrie by, at det kun er plass til unge, friske «rene» mennesker.