Fordi jeg tar meg god tid til å følge den offentlige debatten, så kommer følelsen av å være lei og lammet tilbake, igjen og igjen. Ofte når jeg minst ønsker det. Sterkere og sterkere for hver gang. Hvorfor skal jeg gidde det her? Det er tross alt ikke for meg selv at jeg leser spaltemeter på spaltemeter, og deretter kommentar på kommentar.
Min personlige «gevinst» er å gjenkjenne den offisielle løgnen. Jeg tror dessverre mindre og mindre på at sannheten en dag skal komme frem i lyset, mens jeg ennå er i mine beste år. Men når jeg ser at andre også ser løgnene, så forløses noe i hjernens lykkesenter. Endorfiner strømmer gjennom kroppen. Det finnes selvstendig tenkende i Norge! Opplevelsen kommer helt ut i fingertuppene. Det hjelper. Litt. Noen ganger blir jeg såpass oppstemt at jeg skriver.
Hadde du som ennå leser dette, meg selv, og våre individuelt likesinnede vært renspikkede egoister, så hadde vi ikke giddet dette her. Hva med å heller fordype seg i et fag eller en hobby; glemme verden, bare være med familie og nære venner? Hvorfor har man behov for å sette seg mer og mer inn i en tilstand av lammet maktesløshet? En tilstand som trykker seg mot deg med en gang man slår på et «normativt» tenkende medium.
Som leseren forstår, så er jeg ikke lenger i tjueårene. Entusiasmen jeg hadde da, mye av den for saker jeg ikke lenger føler noen entusiasme for, er erstattet av en annen psykologisk tilstand. Retorikken til en som har passert 40, og som angrer sin røde (i hvert fall i stemmelokalet) ungdom, er svekket. Hvorfor så sent? Jeg skal svare ærlig: Jeg var uinformert. Rett og slett en ignorant. Derfor har jeg ikke mye jeg skulle ha sagt til «ungdom» under 40 som stemmer Rødt, SV, MDG eller Ap. Men jeg oppfordrer dem til å begrunne hvorfor de gjør det. Klarer de det, for eksempel i et innlegg på Resett, så er de bedre fundert enn det jeg var.
Derimot er jeg full av beundring for dem som i ungdommen, la oss definere det som dem under 40 år, har våget å gå sin samtid på klingen. Resett har funnet noen av dem. Og de skriver med en vibrerende penn. Jeg håper de erfaringene de modige skribentene, kommentatorene og journalistene møter, fordi de i det hele tatt har publisert noe på Resett, ikke gjør dem lammet og lei. Det er mange lesere som føler endorfinene strømme ved å lese de funderte og reflekterte tankene på trykk. Og når du er i din fulle ungdom, og samtidig våger å møte stemmen i magen, så har du en potensielt enorm kraft.
68-er generasjonen trodde på opprør for opprørets skyld. Derfor er skolen i dag et Ragnarokk. Lærerne på skolene er i all hovedsak 68-ere. Enten i seg selv, eller via en utdanninginstitusjon. Mimir Kristjansson (Rødt), har nylig utgitt en bok med tittelen. «Hva ville Gerhardsen ha gjort?» Selv om tittelen nok er ment humoristisk, så sier det mye. Ap var ikke, er ikke, vil aldri bli Messias.
Resett har gitt stemme til en som Mumler, som trodde han var offisielt stum. Dette etter å ha sendt innlegg på innlegg til MSM. Han har riktignok vært på trykk i det underlige landet MSM en god håndfull ganger, men de innleggene han la mest i; de han virkelig mente hadde en allmenn interesse, de kom aldri på trykk. De var ikke dårligere skrevet enn de som kom på trykk. Det var nok meningsinnholdet som ikke var interessant for mediene som sier de vil fronte meningsmangfoldet og «debatten».
«Debattavisen», Dagbladet, var den første av de store mediene som begravde kommentarfeltet. Resett har hver dag mellom 1000 og 2000 kommentarer. Alle artikler og innlegg modereres. Applaus! Kommentarene leses av mange opp mot artikkelen/innlegget. Det kan synes langdrygt og noen ganger sikkert lammende å moderere alle kommentarene. Men dette er fremtiden. Lesere som tenker, vil også kommentere det de leser. Deal with it, MSM!
Men sirkler er lett å gå i, selv om de utvides litt; så man må ha litt motivasjon. Jeg takker for alle stemmene jeg har lest på Resett. Mye bedre stemmer enn de fleste i MSM! Som en leser av alt fra Hamsun, Dostojevskij og anerkjent dyp litteratur til norske samtidsforfattere og «hele» den rødgrønne fargeskalaen i MSM, så må jeg bare, fremdeles – ikke forstillet, men stille, si: Takk Resett!
De færreste kolleger og bekjente vil gi deg noe om man begynner å snakke om det man virkelig tenker om samfunnet. Familie og virkelig gode venner blir òg forundret. Men de kjenner meg, tar tankene på alvor. Noen ganger løser det opp noe i dem. Jeg vil ikke at de skal tenke som meg. Jeg vil at de skal argumentere, gjerne mot meg. Det er et spennende og vibrerende liv!
Dette er et sukk. Jeg leste med sorg og medfølelse pseudonymet Bernhard Blüchers innlegg på Resett. Han fortalte om et liv som annerledes tenkende i staten/kommunen, et arbeidssted som ikke var i stand til å ta imot hans tanker. Under fire øyne var det mer enn en såkalte «kritiske masse» av kolleger (2 – 3 %) som var enig med Blücher. Men det hadde kostet så enormt å stå frem. Og man vet ikke om de som var enige, eller nesten enige, hadde våget å stille seg bak Blücher, om han/hun hadde stått frem. Blücher gjorde en tillitsvalgtjobb. Kunne slik legitimere meninger som ledelsen ellers kunne ha stemplet ham for, om de bare hadde kommet fra ham. En norsk helt anno 2018. I det stille.
Saken mot Simon Malkenes, lektoren som beskrev virkeligheten i Osloskolen på Dax 18 5. mars, ble avsluttet 25. april, med et for Malkenes godt utfall. Sikkert fordi trykket var så stort i media. Helge Lurås skrev (som før) en dyptloddende og ærlig kommentar. Som tidligere ble Lurås’ kommentar heller ikke denne gangen anerkjent og linket i andre medier. Det vanlige. Men i denne saken kom også Rødt på banen. Derfor fikk Malkenes styrke bak saken han modig frontet om Osloskolens mange, store problemer, og det i flere medier. Game over, for dem som ville lage en alternativ Kafkask «virkelighet».
Osloskolen måtte etter seks uker med stille saksgang konkludere med at Malkenes ikke hadde gjort noe galt. Ikke bare Resett, men Dagsavisen, Klassekampen, VG og Aftenposten hadde vært nådeløse i sin bedømmelse om Malkenes hadde fått en advarsel, eller avskjedigelse. Jeg er, uten å kjenne Malkenes, glad på hans vegne.
Selv om det er frustrerende og noen ganger som å stange hodet i veggen å ytre seg i Norge i dag, så er det de som har en egen stemme, de som våger å se at Europa og Norge er utfordret fra to hold: Vår egen tanke om godhet, og Islams immanente tanke om egen storhet; vel det er vi som skal, på tross av all motstand, forsøke å finne oppstemte øyeblikk i oss selv, og med dem skrive, snakke og kommentere. Vi skal ikke gi opp. Hvis vi gir opp, så får de neste generasjonene en svært vanskelig jobb