Da EØS-avtalen ble vedtatt i 1994 skjønte få, om noen, hva de langsiktige konsekvensene ville bli. Jeg var med på forhandlingene og har først etter hvert skjønt hva vi bega oss ut på.
Vi forpliktet oss den gang til ikke å bare akseptere det eksisterende regelverket i EU, men også fremtidige rettsakter EU måtte komme til å utvikle. Det er etter hvert blitt stadig klarere hva det innebærer.
Det innebærer at vi avstår stadig mer suverenitet og selvråderett til EU, og at det ikke lenger er et demokratisk valgt Storting som avgjør rettsutviklingen i Norge slik Grunnloven bestemmer. Rettsutviklingen i Norge bestemmes i realiteten av 55.000 byråkrater i en EU-kommisjonen i Brussel som verken er folkevalgt eller norsk.
Fra EØS-avtalen ble inngått i 1994 og frem til 18. mars 2016 har EU pålagt Norge 11 013 direktiv. Flere har kommet til siden. Realiteten er at det som er igjen av norsk suverenitet og selvråderett gradvis blir spist opp for hvert eneste nytt direktiv som blir implementert.
Les også: Don’t look to Norway, look to Britain!
Dette er i strid med Grunnloven. Det er også i strid med folkeviljen slik den kom til uttrykk ved folkeavstemningene i 1972 og 1994 da vi klart sa nei til EU.
Dette vet Erna. Embetsverket i UD har lenge skjønt hvor det bar. Dette vet Siv og Lovavdelingen i Justisdepartementet. Og dette vet de oppvakte delene av norsk akademia.
Ved 200-årsjubileet for Grunnloven, som sammenfalt med 20-årsjubileet for EØS-avtalen i 2014, utga forskere ved ARENA Senter for europaforskning ved UiO ut den lite påaktede, men viktige boken «Det norske paradoks: Om Norges forhold til Den europeiske union.»
Boken ble forbigått i all stillhet av media så vel som av det politiske Norge, men forskernes konklusjon var både klar og entydig; «Norges tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen er både grunnlovsstridig og undergraver demokratiet.»
Professor Erik Oddvar Eriksen ved ARENA påpekte den gang at den tilknytningsformen Norge har til EU gjennom EØS-avtalen i realiteten betyr at man har «oppnådd det motsatte av det som var hovedhensikten med å stemme Nei til EU i 1994», og at «EØS-avtalen bryter med grunnlovsideen om selvstyre ettersom norske borgere underlegges rettsakter som de selv ikke har innflytelse over.»
Det er uforståelig at vi har en regjering som med åpne øyne daglig avstår suverenitet til en fremmed makt, som fortsetter å handle i strid med landets Grunnlov, som undergraver demokratiet og som behandler et så grunnleggende politisk stridstema som om det ikke eksisterte.
Les også: (3) Arven etter Karl Popper
I stedet for å benytte den anledningen Brexit kunne gitt oss for å si opp EØS-avtalen og reforhandle en handelsavtale sammen med Storbritannia, vår viktigste handelspartner, har Solberg-regjeringen i arrogante ordelag tatt avstand fra Brexit og det som er et demokratisk fattet vedtak av det britiske folk.
Regjeringen, ledet av Høyre med Frp, Venstre og Krf på laget og med god støtte av Arbeiderpartiet i Stortingets utenrikskomité, har i stedet valgt å fortsette snikintegreringen i EU med uforminsket styrke. Ved hjelp av EØS-avtalen er Norge på vei til å bli en EU-koloni.
Det kan derfor være grunn til å minne Erna Solberg, Siv Jensen og Jonas Gahr Støre om at den formen for representasjon som norske myndigheter i dag har i Brussel, er nøyaktig den samme som dannet grunnlaget for den amerikanske revolusjonen og de amerikanske kolonienes løsrivelse fra det britiske imperiet for snart 250 år siden.
Om ikke en Donald Trump, så trenger dette landet en George Washington som kan ivareta landets interesser, og det ganske kjapt!
Denne artikkelen sto først på trykk i Nordlys.