Illustrasjonsbilde. Foto: AP / NTB scanpix

Jeg var i sin tid med og forhandlet EØS-avtalen. Jeg var ansvarlig for forhandlingsområdene statsstøtte, offentlige innkjøp, konkurranseregler, energidirektivet, tekniske handelshindringer og institusjonelle løsninger på ekspertnivå.

annonse

Vi koordinerte norske posisjoner med de ulike fagdepartementene i Oslo før vi forhandlet frem omforente EFTA-posisjoner i Geneve. Med de reiste vi til Brussel for å forhandle med EU-kommisjonen om en felles avtale for EFTA-landene, EØS-avtalen.

Midt i prosessen og uten forvarsel hoppet EFTA-landene Sverige og Finland fra borde og startet medlemskapsforhandlinger på egen hånd samtidig som Sveits etter hvert forhandlet frem en handelsavtale bilateralt. Norge ble til slutt stående alene igjen sammen med Island og lilleputtstaten Liechtenstein.

Les også: Den demokratiske kongresskvinnen Ilhan Omar separeres etter spørsmål om hun tidligere var gift med sin egen bror

Det svekket naturlig nok norske posisjoner. Norge måtte akseptere de fire indre marked frihetene (fri bevegelse av produkter, tjenester, mennesker og kapital) og mer eller mindre svelge EUs eksisterende regelverk med hud og hår. Og enda viktigere, Norge måtte også forplikte seg til å akseptere de fremtidige rettsaktene EU måtte komme til å utvikle.

Konsekvensene og omfanget av det siste, det dynamiske elementet i EØS-avtalen, ble dårlig forstått på det tidspunkt avtalen ble inngått. Det som fra norsk side opprinnelig primært ble betraktet som en engangsavståelse av suverenitet i bytte mot markedsadgang har i realiteten medført at Norge i takt med implementeringen av stadig nye EU-direktiv avstår stadig mer suverenitet og mer selvråderett til EU.

Fra EØS-avtalen ble inngått i 1994 og frem til 18. mars 2016 har EU pålagt Norge 11.013 direktiv. Flere har kommet til siden. Norge har ikke tatt forbehold vedrørende en eneste en av disse rettsaktene. Vi er í dag like integrert i EU som noe medlemsland. Den eneste forskjellen er at vi ikke har noen innflytelse over utviklingen av de nye direktivene.

Realiteten er at norsk suverenitet og selvråderett gradvis blir spist opp for hvert eneste nytt direktiv som blir implementert. Så når folket sa nei til EU ved folkeavstemningene i 1972 og 1994, representerer det et demokratisk fattet vedtak som blir stadig mer og mer uthulet.

Like betenkelig i et demokratiperspektiv er det at integrasjonsprosessen i EU styres av et enormt og stadig voksende sentralt byråkrati i Brussel med 55.000 byråkrater som kun er underlagt en EU-kommisjon som heller ikke er gjenstand for demokratisk kontroll, men selvrekruttert fra en neo-liberal politisk europeisk elite som har som erklært mål å forsere utviklingen av det som reelt sett innebærer en avvikling av nasjonalstatene i Europa til fordel for en europeisk konføderasjon tilsvarende Europas Forente Stater. EU sine interesser og Norges interesser som nasjonalstat, slik de er uttrykt ved to folkeavstemninger, er med andre ord diametralt motsetningsfylte.

Denne utviklingen er store deler av velgermassen i Europa skeptiske til, og det av gode grunner. Historien har vist oss at en sterke nasjonale institusjoner og en solid nasjonalstat er en forutsetning for et sterkt demokrati. Det er ikke slik at en sterk nasjonalstat fører til destruktiv nasjonalisme og totalitære utviklingstrekk, snarere tvert imot. Jo mer våre politiske institusjoner blir konsentrert og sentralisert i større enheter som internasjonale konføderasjoner, og jo fjernere våre politikere kommer fra velgerne, jo mer forvitrer folkestyre og lokal selvråderett, og jo sterkere blir elite- og oligarkitendensene.

Med over 70 % av eksporten og over 60 % av importen til EU er tilgangen til det indre marked særdeles viktig for Norge. Men den stadig økte avståelsen av suverenitet til EU som kontinuerlig pågår og den forvitringen av folkestyret som det innebærer, undergraves så vel demokratisk fattede vedtak som nasjonale interesser.

Les også: Tybring-Gjedde kaller Isaksen intellektuelt uærlig, og Høyre blir stemplet som «sosialistisk høyreparti» etter muslim-utspill

Når vår viktigste handelspartner, Storbritannia, nå går ut av EU, burde Norge heller benyttet anledningen og momentet til å slå følge og ha startet forhandlinger med sikte på å erstatte EØS-avtalen med en handelsavtale tilsvarende den Storbritannia nå forhandler med EU,  tilsvarende den sveitserne har og slik som vi hadde tidligere.

Klokelig har de britiske forhandlerne avvist forslaget som ble lansert i enkelte kretser om å kopiere den norske EØS-modellen. Det er heller Norge som bør kopiere UK. Enhver nasjon må ha kontroll med egne grenser. Om vi forhandlet sammen og parallelt med britene ville det styrket begge lands posisjoner. En fjerdedel av eksporten vår går likevel til UK slik at eventuelle handelsmessige skadevirkninger vil bli begrenset tilsvarende. Vi har også sterke forhandlingskort på energisiden.

I stedet har Solberg-regjeringen valgt EU-siden og uttalt seg i kritiske vendinger til Brexitog det britiske folkets valg om å gå ut av EU. Det er særdeles uklokt og arrogant i forhold til et demokratisk fattet vedtak i et naboland.

Og i sitt valg av Tyskland som militær hovedsamarbeidspartner og med vektleggingen av det militære samarbeidet i EU i stedet for å leve opp til våre forpliktelser i NATO, synes Solberg-regjeringen også å velge EU-siden og bryte med de atlantiske båndene til våre to viktigste sikkerhetsgarantister USA og UK. Det er også svært uklok politikk. I dag er det slik det har vært i hele etterkrigstiden, og kanskje i dag mer enn noensinne, kun USA som kan garantere vår sikkerhet. Det militære samarbeidet i EU må komme i tillegg til NATO og ikke i stedet for.

Det er i det hele tatt på høy tid å ta et oppgjør med EØS-avtalen og den utenrikspolitiske kursen Solberg-regjeringen har lagt seg på. Globaliseringspolitikken er i strid med to folkeavstemninger og tidligere demokratisk fattede vedtak. Den svekker vår suverenitet og vår selvråderett. Den sentraliserer beslutningene og bidrar til at folkestyret og demokratiet forvitrer. Og den undergraver våre nasjonale sikkerhetsinteresser.

(Kronikk i Klassekampen, 27.7.2019)

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett-abonnement og gir ikke tilgang til abonnementsinnhold. Resett-abonnement finner du ved å trykke her.