For noen år siden kom jeg over Øystein Sørensens forskning «Drømmen om det fullkomne samfunn», Aschehoug 2011.
Innholdet var en analyse av sammenhengen mellom totalitære ideologier. Sørensen som er professor ved UiO, fant at islamismen, den politiske gren av religionen Islam, hadde en klar mentalitet sammenfallende med nazisme, fascisme og kommunisme. Altså at den er totalitær.
Forfatteren poengterer at hans prosjekt av analytiske grunner skiller mellom religionen islam og dens politiske gren. Man kommer likevel ikke utenom at grunnlaget for politisk islam er religionen islam. Noe også en våre fremste kjenner av et av tidens store eksistensielle problemer Hege Storhaug, har påpekt.
Professor Sørensen deltar i et forskningsmiljø ved UiO. Nettverk for studier av totalitarisme og demokrati (NEST) med internasjonal forgrening. Gruppen har publisert bindsterke verk, for eksempel på forlaget dreyer, der man begrunner hvorfor islamismen er totalitær og rekkevidden av de trusler det representerer ikke bare for liberale demokratier, men også tomrommet etter sammenfall av autoritære regimer som på Balkan; Carl Schiøtz Wibye; «Terrorens rike, hvordan en voldelig sekt fra den arabiske ørken radikaliserte islam», Gyldendal 2018/19. Schiøtz Wibye utdyper Saudi-Arabias rolle her. Den samme metode som brukes i Vest-Europa, der saudierne har pøst inn milliarder oljekroner i form av moskeer under ledelse av imamer hjernevasket med salafisme.
Les også: Professor advarer mot islamisme i Norge: – Det kan bli ganske guffent etter hvert
I denne konteksten har det oppstått et påfallende vakuum. Man finner nesten ingen spor av forskningen i norske medier. Det kan skyldes minst to forhold. Resultater fra akademisk hold sendes ikke til sentrale redaksjoner, eller blir avvist av redaktører lojale mot det politiske flerkulturistiske prosjekt som bruker milliarder for å innbille omverden at norge er en kulturell og moralsk stormakt; Terje Tvedt, «Det internasjonale gjennombruddet», Dreyer 2017.
For det andre så er det nesten ikke mulig å spore et minimum av disse akademiske redegjørelser i norske politiske og byråkratiske miljøer. Forskningen syns å være ukjent på alle forvaltningsnivåer. Eller så vil man ikke fornærme landets muslimske diaspora. Og kanskje tør man ikke. Politikere og andre har blitt drept for å kritiserer virkninger av islam. Det mest sannsynlige er likevel at norske politikere ikke vil bruke seriøs forskning om islam og islamisme. Dersom den i hovedsak konkluderer med at islam er totalitær, så vil det uvilkårlig måtte dras sammenligninger til velkjent nazisme. Alarmklokker idet det nok befinner seg langt flere islamister i Norge enn nynazister.
Det er påfallende at stort sett alle politiske partier er etter hvert er for innvandring. Noe som åpner for en tredje forklaring; Norske politikere er godt kjent med forskningen, men innser at utviklingen ikke kan snus. Vi er bundet av krav til ledige hender (vekst), internasjonale avtaler (FN) og milliarder investert i ønsket om å være et moralskt og universelt kulturelt sentrum.
Les også: Det uhyggelige og demoniske tankesettet i islamismen
Politikerne er klemt mellom barken og veden. Det vet de. Forskning og erfart sanntid påviser forholdene stadig klarere. Derfor snakker de innvandringsvennlige stadig høyere om økt innsats på integrering. Islamske partidannelser er på beddingene. Det betyr at det foreligger et tilstrekkelig grunnlag for samfunnsmessig makt og innflytelse. Det er neppe å overdrive at milde sharialover vil dukke frem her i første omgang. Økende segregering, også demonstrert med vold i Norden og Europa, viser at politikerne mister kontroll. En utvikling forskerne har forutsett, men som politikerne ikke vil innse.
Et demokrati er sårbart av mange grunner. Historieløshet må bearbeides. Totalitære og autoritære mentaliteter forsvinner ikke av seg selv. Derfor må de fortelles på nytt og på nytt. Det må forskning og politikerne og mediene sørge for i vårt offentlige rom.
–Ytringsfriheten vil i motsatt fall kunne bli en gråstein rundt halsen til den dagen vi våkner opp i «Den norske våren».