Journalistene ser vekk i fra vår nære fortid når de skriver om hvor forferdet de er over dagens statsledere. En av dem er Dagbladets Inger Merete Hobbelstad.
I sin artikkel «Når vi kler av de skamløse politikerne, ender vi opp med å hjelpe dem» skriver Hobbelstad om utfordringene politikere som Donald Trump og Boris Johnson skaper for journalister.
Mye handler om hvor ille det er i dag.
Begge kommer med påstander som ikke stemmer. Trump stempler sine egne fiender som fiender av nasjonen.
Det føles maktpåliggende, nødvendig, å påpeke at dette som skjer er langt utenfor hva som inntil nylig var regnet som normalt, at ingen tidligere statsledere ville overlevd ett eneste av de demokratiske overtrampene Trump er anklaget for.
Trump og Johnson representerer visst en «radikal utfordring av demokratisk sed og skikk».
Les også: NTB gjør alt de kan for å sverte Donald Trump
Hobbelstad sin forferdelse er overraskende, tatt i betraktning det vi vet om vår nære fortid, tiden da alt var mer «normalt».
Margaret Thatcher kalte gruvearbeiderne sin fagforening for «the enemy within». Tøff ordbruk mot ens motstandere er altså ikke noe nytt.
Et tilbakeblikk på hva tidligere amerikanske administrasjoner har drevet med gir oss et bilde som ikke akkurat er rosenrødt.
I 1971 ble deler av de såkalte Pentagon Papers publisert av New York Times. Noe av det viktigste de avslørte var at fire amerikanske administrasjoner, fra Truman til Johnson, hadde hemmeligholdt sine intensjoner og virksomheter i Sørøst-Asia. 25 år etter skrev NYT følgende om Pentagon Papers: «They demonstrated, among other things, that the Johnson Administration had systematically lied, not only to the public but also to Congress,..»
På 80-tallet ønsket Reagan-administrasjonen å støtte motstandsbevegelsen Contras sin kamp for å styrte den Nicaraguanske regjeringen. For å komme seg rundt Kongressen sine begrensninger av støtten, sørget embetsmenn i administrasjonen for at Contras ble finansiert gjennom salg av våpen til Iran som på dette tidspunktet var ilagt en våpenembargo. Avsløringen av arrangementet i 1986 førte til at 14 embetsmenn i Reagan-administrasjonen, inkludert forsvarsministeren Caspar Weinberger, ble tiltalt. Presidenten selv slapp unna, og satt ut perioden. Det kunne ikke bevises at han kjente til omfanget av de ulike programmene. Contras sin motstandskamp innebar terror-taktikker, og de utførte et stort antall menneskerettighetsbrudd.
Så har vi selvsagt invasjonen av Irak i 2003. Hovedbegrunnelsen for invasjonen var at Irak utviklet masseødeleggelsesvåpen. Det viste seg å ikke være tilfellet. President George W. Bush fikk likevel gjenvalg i 2004, og satt til januar 2009.
En studie gjort av Center for Public Integrity hevder Bush-administrasjonen i de to årene etter 11. september kom med 935 falske påstander om trusselen Irak utgjorde.
The carefully orchestrated campaign of untruths about Iraq’s alleged threat to U.S. national security from its WMDs or links to al Qaeda (also specious) galvanized public opinion and led the nation to war under decidedly false pretenses.
I 2016 ble det oppgitt at 4424 amerikanske soldater var blitt drept i Irak og 31952 var blitt skadet. Antallet drepte irakiske militære og sivile grunnet krigshandlinger og økt lovløshet, er høyst usikkert, men kan være over 200000.
Hva var Trump sine store forbrytelser nå igjen?