Lørdag 28. april var Frps Sylvi Listhaugs oppstandelse i NRK, etter korsfestelsen. NRK var tvert på med sin sedvanlige Listhaug-dekning. Klippebordet i nyhetsredaksjonen hadde laget Listhaugs entre med latter, Listhaugs egen særegne latter. Jeg tenkte, at her var det nok mang en Listhaug-forakter som fikk tent sitt hat igjen av den latteren. Det måtte nettopp ha vært klippebordets hensikt.
Er man ekspert på sitt fagfelt – hvilket jeg tror de er i NRK – så vet de akkurat hva de kommuniserte med latteren. I oktober 2017 viste NRKs klippebord sin dyktige og nesten umerkelige klipping av NRK Debatten. Listhaug var i debatt med den somaliske ungjenta Sumaya Jirde Ali, som mente hun ble hetset av Listhaugs tilhengere. I ettertid sendte NRK et opptak, hvor det var klippet slik, at seerne fikk se Listhaug underdanig nikkende til jentas henstilling til ministeren om å be tilhengerne slutte med hetsen. Men sannheten var at det forløp annerledes under direktesendingen. Der nikket ikke Listhaug til jentas oppfordring.
Nok er nok, sies det fra begge fronter, selv om det er svært forskjellig hva frontene mener det er nok av. Krfs Knut Arild Hareide innrømte redelig i ettertid, at de var gått for langt i prosessen mot minister Listhaug. Ja, det har virkelig gått for langt i norske medier – ikke minst i statskanalen NRK. Vedvarende notorisk kritikk, hets og idiotforklaring av presidenten amerikanerne har valgt, politikere som går i skrittet på hverandre og hekseprosess mot minister fra Frp, for å nevne det som har skilt seg mest ut de sist par årene. Mobbekasuset Carl I. Hagen vil jeg ikke snakke om en gang.
Våre folkevalgte har blitt dratt mer eller mindre velvillig inn i medienes gjørmebrytings-sirkus. Mange av oss velgere lurer nok på hvor dette bærer hen til slutt. Den avdøde professor Frank Aarebrot sier i NRK-programmet “Lisenkontrolløren» noe om den endrede rollen som media har tildelt seg selv. Salige Aarebrot mente at journalistene med sin pågående journalistikk har ”dustifiserte” politikerne nærmest i den tro, at Stortinget og politikken skal være et sirkus for produksjon av underholdning i mediene. Dette fordi lytter- og seertallene styrer alt.
Ganske riktig så introduserer en av nyhetsoppleserne Listhaug i den omtalte Lørdagsrevyen med ordene «tilbake i den politiske manesjen». Men jeg mener mediene har trukket det ennå lengre. De såkalt objektive, partipolitiske og fri mediene – som de ynder å kalle seg – har en politisk agenda med partipolitiske sympatier og antipatier. Disse sympatiene og antipatiene holder de tett til brystet og vil ikke for en hver pris innrømme. Men vi ser hvor de har sitt hjerte i utvelgelse av stoff og vinkling – og som her, sofistikert klipping i statskanalen NRK.
Ingen i de dominerende mediene, såkalt MSM, ser ut til å ha sitt hjerte hos Frp. Ikke hvis en skal dømme etter et tidsskrift for mediefaget, ”Journalisten”. I 2016 viste tidsskriftet til Frank Aarebrots presentasjon av en undersøkelse blant norske journalister og redaktører om deres partitilhørighet ved valg:
Dersom bare redaktørene og journalistene var de som hadde stemmerett ved Stortingsvalg, så ville ikke Frp fått et eneste mandat. Annerledes var det heller ikke i 2017 ifølge ”Medier 24”. Det lover ikke godt for framtida, når dominansen i norske medier er så til de grader i utakt med de velgerne i folket som står bak det tredje største partiet. Ei framtid med medier som vigler opp til hat mot representanter for dette partiet og implisitt deres velgere. Det er flere enn bare de som stemmer Frp som ser dette – og bekymrer seg.