Forsvarsministerens signaler om å delta i en koalisjon for å holde de internasjonale seilingsrutene i Gulfen åpne, er en prinsipielt riktig beslutning.
Det forutsetter at vi har kapasiteter å delta med. Men det har vi ikke. Vi trenger alt som fortsatt flyte kan til å ivareta sikkerheten i eget nærområde.
Norge skulle aldri deltatt verken i Afghanistan, Irak eller Libya. Vi hadde ikke noe der å gjøre og resultatet ble deretter. Situasjonen som har oppstått i Gulfen er imidlertid av en annen karakter. Det er ikke et spørsmål om å intervenere på en suverens stats territorium, men et spørsmål om å ivareta respekten for FNs havrettskonvensjon, samt å holde verdens viktigste internasjonale seilingsrute åpen.
Hormuzstredet
Rundt tjue prosent av all skipstransport og førti prosent av all oljetransport går gjennom Hormouzstredet og territorialfarvannet til Iran og Oman. Ferdselen gjennom stredet er regulert ved FNs havrettskonvensjon.
Norge har en av verdens største handelsflåter, større enn den amerikanske og nesten dobbelt så stor som den britiske. Norske skip er nå blitt angrepet ved to anledninger i Gulfen. Som skipsfartsnasjon påligger det norske myndigheter et særlig ansvar å bidra til å holde havretten i hevd. Som et lite land er vi avhengig av at folkeretten respekteres.
Det viktigste og avgjørende motargumentet mot å sende en fregatt eller andre vesentlige kapasiteter til Gulfen, er at vi vil svekke sikkerheten ytterligere i vårt eget nærområde, hvor forsvarsevnen allerede er under kritisk lavt nivå.
Les også: Stoltenberg kaller situasjonen i Hormuzstredet alvorlig
Må prioritere nærområder
Vi har rett og slett ingen fregatt å avse. Av de fem vi hadde, er én kondemnert, én er til tungt vedlikehold, én brukes til opplæring, én er på alliert patrulje i Atlanteren og den siste er i Nord-Norge. Alle mangler helikoptre.
Vi kan ikke sende enheter til Gulfen når vi ikke har tilstrekkelig kapasitet til å ivareta vår egen sikkerhet. Regjeringen konfronteres nå med regningen for egen og tidligere regjeringers forsømmelser. Her må det prinsipielle vike. Nasjonale sikkerhetsinteresser må komme først.
Finnes det alternativ? Vi kunne kanskje leaset en amerikansk fregatt eller tilbudt oss å ta vår andel av eskortekostnadene? Eller vi (eller rederne) kunne betale for å seile under amerikansk flagg og dermed under amerikansk beskyttelse slik russerne gjorde i 1987 under Operasjon Earnest Will og Operasjon Prime Chance. Eller både utgående og inngående trafikk i Hormouz kunne loses over på omansk side.
Internasjonalt initiativ
Norsk involvering bør uansett være en del av et bredest mulig internasjonalt initiativ, helst under FN-mandat og strengt avgrenset til å holde seilingsleden i Hormouz-stredet åpen. Vi må for en hver pris unngå å bli involvert i en utvidet militær konflikt. Det vil om mulig ende i en enda større katastrofe enn Afghanistan, Irak, Libya og Syria.
Vi bør også være tilbakeholdne til den mer liberale europeiske linjen i forhold til atomavtalen og handelsembargoen overfor Iran. Den er i stor grad styrt av de store europeiske landenes kommersielle interesser i forhold til Iran samt Macron og Merkels anstrengte forhold til Trump. Deres ambisjoner om en konsolidert europeisk utenriks- og forsvarspolitikk uavhengig av USA, er noe iranerne vet å utnytte.
Solberg-regjeringen har valgt den europeiske linjen. Det bør det advares mot. Vi har ikke råd til å skyve våre to viktigste sikkerhetspolitiske allierte, USA og Storbritannia, fra oss.
Iran
Regimet i Iran er dessuten komplekst, sammensatt og uforutsigbart. Den iranske Revolusjonsgarden er en sentral maktfaktor i iransk politikk og kan vise seg like uforutsigbar som den var under Gulf-krigen på 80-tallet, forrige gang norske tankskip ble angrepet av iranske styrker. Iranerne spiller bevisst på denne uforutsigbarheten. Det vet jeg litt om. Jeg var stasjonert i Iran på den tiden.
Det var da Fredriksen bygde opp sin formue ved å frakte iransk olje fra Kharg-halvøya til rekordrater. Det var da amerikanerne var på parti med Saddam og støttet Mujahedin (som siden ble til al-Qaida og Taliban) og USA enda ikke var blitt oljeuavhengig. Amerikanerne satte den gang hardt mot hardt og sørget for at Hormouz-stredet ble holdt åpent.
USAs tilbakeholdne linje
USA er riktignok verdens sjette største skipsfartsnasjon, men er nå selvforsynt med olje og ikke like avhengig av Hormouz-stredet som tidligere. Trump synes dessuten å ha lært av sine forgjengeres feil. Han er ikke like hissig etter å intervenere og setter større lit til eget personlige diplomati.
Om Trump lykkes eller ikke, gjenstår å se. Det er vanskelig å ikke ha sympati med den mer tilbakeholdne linjen i amerikansk utenrikspolitikk. Denne gangen må vi imidlertid være forberedt på å bidra og at USA ikke vil ta regningen alene.
Uansett hva regjeringen kommer frem til, kan den ikke sende noen fregatt til Gulfen. Det er ingen tilfeldighet at russerne i disse dager øver med en flåtestyrke på over tretti overflatefartøyer utenfor Norskekysten: med langt flere skip, lenger sør og nærmere norske farvann enn noen gang tidligere.
Krisen i Gulfen illustrerer i klartekst hvordan småstatenes sikkerhet er knyttet tett sammen med stormaktenes interesser, og hvordan konflikter i en region påvirker sikkerheten i en annen.
(Først publisert i Klassekampen 16.08.2019).