Det høyt prisede integrasjonsidealet siden 1970-tallet har vært at medbrakt kulturell bakgrunn i stor grad skal kunne bevares i den private sfære, mens man samtidig innordner seg landets formalkrav i arbeidsliv, likestilling/kjønnsroller, osv. og slik skal tilstås de samme sivile og sosiale rettigheter (og etter hvert også politiske; stemmerett, statsborgerskap, osv.) som majoritetssamfunnet.
Erfaringen har imidlertid vist at innvandrere fra særlig islamdominerte «forhandlingssamfunn» i Midtøsten, Afrika og Sentral-Asia er blant de mest problematiske mht. å innordne seg sivilrettslige, sosiale og politiske regler og rettsprinsipper i velregulerte velferdsstater («kontraktssamfunn»). Stadig flere fagfolk og myndighetspersoner ytrer nå bekymring for at utviklingen går i feil retning. Et særlig aktuelt og bekymringsfullt tema nå er at en altfor høy andel av andre- og tredjegenerasjons innvandringsungdom synes å bli mer representert på kriminalitetsstatistikkene og falle mer utenfor samfunnets akseptkriterier enn sin foreldregenerasjon.
Vi ser altså dystre tegn til at storsamfunnets dominante ideal om en konfliktfri og funksjonell samfunnsmessig integrasjon av nye minoritetsgrupper har slått dundrende feil på en rekke områder. I samme periode har enhver strategi om assimilasjon (gjøre innvandrere og minoriteter mest mulig lik majoritetsbefolkningen) vært unisont sett på som et fyord som tilhørte en historisk skraphaug av tvang og makt for å få «avvikere» til å følge storsamfunnets krav og regler. Assimilering ble slik synonymt med «kulturell undertrykking». Den norske stats tidligere hensynsløse assimileringsstrategi overfor samene bidro trolig til at integrasjon dermed ble mer idealisert og etterstrebet enn hva ren fornuft burde tilsi når det gjaldt nettopp de nevnte tyngst integrerbare innvandringsgruppene.
Når integrasjon feiler: Tør de nordiske samfunn å kreve sin rett til å «bevare sin livsform»?
I den tidlige innvandringsdebatten på 1980-tallet var det bare noen få norske samfunnsvitere som våget seg til å sitere den kjente Princeton-filosofen Michael Walzer på at majoriteten har og bør ha rett til å beskytte det økonomiske og sosiale systemets reproduksjonsbetingelser, sitat: «et politisk fellesskap har rett til å bevare integriteten til sin livsform».
Her må man som f.eks. Grete Brochmann i en utmerket temaartikkel i Store Norske spørre hvor mye avvik skal aksepteres, og på hvilke områder? Og videre: «Hva tilhører privatsfæren og hva er et offentlig anliggende? Er det nok at nye grupper følger norsk lov, det vil si avstår fra direkte lovbrudd, men ellers følger sine egne normer for god oppførsel? I de vanskelige grenseflatene mellom det lovlige og det legitime, er det få retningslinjer å hente i integrasjonstenkningen».
Nå er det altså innvandrerløsningene kampen står om, men vi skal i dagens opphetede debatt ikke glemme at integreringsobjektene har endret seg over tid, og at vi har sett til dels dramatiske sosiale konflikter utfolde seg i flere hundre år her hjemme før vi nådde det moderne skandinaviske etterkrigs-velferdssamfunnet, jfr. arbeiderklassens møysommelige innlemming i det borgerlige rettighetsregimet, deretter kvinnekampen. Og jammen har vi hatt nok religiøs ufrihet og herske- og fordømmelsestrang å rydde opp i her på berget også, jfr. helvetesdebatten så sent som på 1950-tallet og kvinnenes kamp mot kirkens abortsyn til ganske så nylig.
En tredje løsning?
Forskjellen på dagens innvandringsdebatt ifht. tidligere tiders samfunnsstrider i Norden var imidlertid at de foregikk mellom nesten 100% etnisk homogene grupper, bare skilt mellom kjønn, alder og inntekt. Alle hadde pugget den samme Luthers lille katekisme for deretter å stå standsmessig rangert oppover kirkegolvet til konfirmasjon.
Dagens integrasjons- og assimilasjonsutfordringer er av et langt mer komplekst kaliber – noe vi ser på den tilhørende svake forståelsen og viljen til å finne egnede løsninger. Vi ser allerede at verken en ren integrasjonsløsning eller assimilasjonsløsning vil fungere tilfredsstillende opp mot dagens etniske, religiøse og multikulturelle utfordringer.
Det trengs altså åpenbart en «tredje løsning», uten at mange samfunnsvitere så langt har våget å ta i denne betente materien. Til det har ignorante rasismekortviftere og politiske kjerreomstokkere fått ødelegge grunnlaget for en reell faglig debatt altfor lenge.
Jeg håper derfor at flere i Resetts frilyndte spalter vil komme tilbake til mer «oppløste» premisser for assimilasjon og integrasjon/pluralisme i oppfølgende kommentarer. Det begynner f.eks. å bli klart at man må åpne for klarere krav til assimilering («kulturensretting») på noen samfunnsområder som arbeidsliv og utdanning, mens man kan tillate en mer fleksibel (integrert) tilpasning (kall det gjerne opprettholdelse av kulturelle særtrekk) på samfunnsområder som ikke i samme grad truer med å medføre undergraving av norske lover og regler.