Norge er i rask forandring. Vi leser om et tafatt politi som jages bort av ungdommer, om lærere som passivt lar seg banke opp av elever, om kvinner som voldtas, om etnisk norske gutter som angripes på gatene, og om jøder, homser og apostater som lever stadig mer utrygt.
Dette var helt ukjente problemer da jeg var barn, så hva er det som har skjedd?
I navnet het det gjerne sosialisme, feminisme og globalisme, og hvor hovedarkitektene var Arbeiderpartiet og SV. Men i praksis betydde det at nasjonen Norge ble systematisk avmaskulinisert, feminisert, defamilisert, avnasjonalisert, avkristnet og sekularisert.
Parallelt ble det bedrevet en selektiv masseimport av aggressive machokulturer fra ørkenbeltene i sør, som stort sett bare hadde utmerket seg ved å føre krig mot hverandre, og ved å utrydde kristne, jøder, homser og jesidier fra sine egne hjemland.
Det kan synes som en selvmotsigelse å avmaskulinisere og detronisere sine egne menn, for deretter å importere unge maskuline og dominante menn fra utlandet, men et i økende grad kvinnedominert statsapparat så likevel på dette som et spennende prosjekt. Kanskje var det fordi de så en gylden anledning til å avlive selve erkefienden – den hvite kristne middelaldrende mannen, eller kan hende de hadde andre og mer dypereliggende motiver. Ironien er selvfølgelig at de slik også ødela sine egne forsvarsverker.
I kjølvannet kom alle overløperne – menn som gjorde karriere på regimet ved å forråde sitt eget kjønn og spille rollen som kvinner. Som eksempel nevner jeg psykolog Magne Raundalen, som i Dagbladet i 1990 uttalte at ”Far er død, far er en myte, far må bli som mor.” Slike påstander belønnes, og i Raundalens tilfelle resulterte det i et presidentskap i den norske UNICEF-komitéen og en utnevnelse til Kommandør av St. Olavs orden.
Men fundamentet for regimet ble lagt i departementskorridorene, her eksemplifisert ved Barne-, Likestillings- og Inkluderingsdepartementet som forsvarte den ekstremt høye kvinneandelen sin slik: ”Skal BLD rekruttere fleire menn, personar med nedsett funksjonsevne og fleire med innvandrarbakgrunn, utan å svekkje kvalifikasjonsprinsippet, blir tiltak som kan auke talet på søkjarar frå desse gruppene særleg viktige.” (Prop. 1 S (2010–2011) 4.2.1). Her sidestiller regjeringen altså menn med funksjonshemmede.
Den norske mannen er dermed offisielt avlivet, og han finnes nå bare i sin opprinnelige form ute i naturen som jegere og fiskere, i deler av militæret, eller i andre disipliner som av en eller annen grunn ikke faller like naturlig for kvinner, slik som bygg, anlegg, finans og formel-1.
Resultatet er at samfunnet vårt styres av pludrende kvinner og feminiserte mannslinger uten verken overbevisning, mot eller autoritet, og som får akkurat den respekten man kan forvente av en motpart som forakter og utnytter ethvert tegn på svakhet. Overfor dette regimet er norske menn, neddopet av Ritalin og sosiopolitiske forklaringsmodeller, sjanseløse.
Hensikten med regimet er ikke umiddelbart klart for meg, rent bortsett fra at den må finnes et eller annet sted i venstresidens ideologiske base. Og deler av denne har mye til felles med vår nye importkultur, slik som et felles hat av vestlige verdier generelt, og kirken, Israel, USA og demokratiet spesielt. Men de kan fort gå skoene av seg, fordi det på venstresiden også vrimler av ateister og feminister, og disse vil uunngåelig vil bli et hode kortere, bare omfavnelsen blir tett nok, slik kommunistene opplevde i Iran i 1988. I klartekst betyr dette at dersom sekstiåttergenerasjonen får oppfylt sin gamle drøm om anarki og revolusjon, så kan den bli noe annerledes enn de har tenkt seg.
Men hva er løsningen for alle oss som ikke ønsker noe av dette? Flere ungdomsklubber, mer dialog og økt toleranse sier den liberale eliten, men dette tror jeg bare vil gjøre forholdene verre, fordi motparten helt klart er uten vilje til å renonsere på sine egne verdier.
Men hvis samfunnsviterne, venstresidens yppersteprester, ikke kan gi oss løsninger, da mener jeg at vi også må ha lov til å søke svar i andre vitenskapsgrener, slik som biologien. Jeg tar sjansen og låner noen linjer fra boka ”Norske ruiner i utvalg” (Lanser Forlag, 2010):
Blant sosiale pattedyr, slik som hos mennesket, ser maskulin autoritet ut til å tjene flere hensikter: Ikke bare sørger slike kvaliteter for et mer levedyktig avkom og større trygghet, men det sørger også for ro, stabilitet og orden i flokken. I Kruger Nasjonalpark i Sør-Afrika opplevde en for noen få år siden at unge hannelefanter uten forvarsel gikk amok og begynte å drepe for fote. Det hele holdt på å ende med forferdelse, inntil noen kom på å spørre en atferdsbiolog om årsaken. Han kunne påpeke at forholdet skyldtes selektiv nedskyting av eldre og dominante hannelefanter i et forsøk på å kontrollere bestanden, med den følge at den sosiale strukturen i flokkene gikk i oppløsning. Eldre og erfarne hanner med naturlig autoritet ble erstattet av unge og uerfarne hanner som gikk i brunst, og resultatet ble oppløsning, kaos, vold og til slutt ukontrollerte myrderier.
Løsningen på problemet var å hente inn eldre dominante hanner fra andre områder, hvorpå angrepene sluttet like plutselig som de hadde begynt. Den sosiale strukturen ble gjenopprettet, og ro og orden fikk igjen herske på den afrikanske savannen.
Parallellen til det politiske menneskets bekjempelse av gamle mannsidealer, med en påfølgende normoppløsning, vold og lovløshet ligger snublende nær, men sosiopolitisk tenkning tolererer ikke slike forklaringsmodeller, og spørsmålet forblir derfor uavklart. Psykolog Thore Langfeldt sier at løsningen heller må være å innføre følelser som eget skolefag, og rektor Kjell Arne Myrnes foreslår en ”egen foreldreskole som kan lære oss om sosial kompetanse og grensesetting.” I mellomtiden styres samfunnet av servile menn og målbevisste kvinner, som i undring bivåner at normoppløsningen bare vokser.
Det hører med til historien at boka er tiet i hjel av et samlet norsk presse- og anmelderkorps. Men poenget er at dersom du berøver en kultur for maskuline verdier, og så eksponerer den for en annen kultur hvor slike verdier er intakte, da vil den første kulturen gå i oppløsning.
Derfor er dagens dialogpoliti, med sine mange små politikvinner, mer opptatt av å skrive ut trafikkbøter enn å bekjempe gatevold. Derfor er dagens jenteskole uten evne til å takle aggressive og patriarkistyrte unggutter. Derfor får vi heller ikke bukt med overfallsvoldtekter i innvandrertunge områder, og derfor vil jøder, homser og apostater fortsatt leve i frykt.
Vi har i realiteten to valg; å kapitulere eller å ta opp kampen, men det siste avhenger av egenskaper som i praksis er utryddet fra det norske samfunnet, og som derfor på en eller annen måte først må gjeninnføres. Dette kan enten skje innenfor den politiske arenaen, ved at det sittende regimet spiller seg selv ut over sidelinjen og erstattes av et regime som er villig til å sette hardt mot hardt. Eller det vil skje utenfor den politiske arenaen gjennom fremveksten av private aksjoner, borgervern og vigilantegrupper.
Har regjeringen vurdert slike scenarioer? Antakelig, men jeg tror de trygt regner med at den norske mannen ikke vil bli noe problem verken nå eller i fremtiden, fordi han allerede ligger nede med brukket rygg. Men akkurat nå i Pinsen tror jeg de er mest opptatt av Ramadan.