Politikernes fremste oppgave er å sørge for innbyggernes sikkerhet og frihet, uansett om det er politisk opportunt eller ikke. Har vi ikke sikkerhet og ytringsfrihet, får vi heller ikke noe annet av det vi ønsker.
Dersom ikke staten kan ivareta innbyggernes sikkerhet og sørge for at de kan leve og ytre seg fritt, uten redsel for represalier, bortfaller grunnlaget for statens eksistens og legitimiteten for voldsmonopolet. Den sosiale kontrakten som gir staten en påstått rett til å beslaglegge innbyggernes penger i bytte mot grunnleggende tjenester opphører, dersom innbyggerne ikke lenger har reell innflytelse.
I Norge har innbyggerne oppgitt, eller er fratatt, retten til å forsvare seg. I bytte mot at staten garanterer for sikkerheten. Et svært dårlig bytte vil mange argumentere. Dersom du mener noe annet har du ikke noe valg. Staten bruker voldsmonopolet til å sørge for at du ikke kan forsvare deg – verken fysisk, skriftlig eller verbalt.
Statens oppgave har blitt å beskytte sin egen og politikernes eksistensgrunnlag, dens rett til å bestemme over deg og meg og dens rett til å beskytte donorer og skjulte inntekter, og bevilgninger til seg selv – uavhengig hva vi stemmer eller mener.
Alt kan forhandles om, og formålet med forhandlingene er å ivareta politikernes makt og inntektsgrunnlag. Politikk er big business. Å si de riktige tingene og brenne av dine og andres penger på særinteressegrupper, slik at politikerne kan beholde posisjon eller avansere til internasjonale organisasjoner, hvis formål og målsetning ikke nødvendigvis er forenelig med interessene til dem de representerer.
Et av hovedverktøyene for å beholde makten er å spille folk på fløyene i politikken. Folks redsel, uvitenhet eller patologisk altruisme utnyttes og folk settes opp mot hverandre.
Grunnen til represalier for feil ytringer er sjelden at de er ukorrekte. Ofte er det bare fordi det påpekes svakheter og feil våre folkevalgte glassmaneter er skyld i, som de ikke ønsker å konfronteres med.
Nyttige idioter brukes for det det er verd, til å sverte dem som snakker om det. Personer og alternative medier som skriver om de faktiske problemene får gjennomgå av politiske aktivister, propaganda generert av veldedige organisasjoner på statsstøtte, tenketanker eller politiske spinndoktorer og rådgivere.
Fotsoldatene følger på autopilot – enten det er social justice-kollektivet på Twitter eller dem som bare er redde for konsekvensene av politikken, uten å se det store bildet. La dem angripe hverandre. Popcorn time. Tomme tømmer rumler høyest. Eller de sinte.
Dersom du lar deg krenke er du ikke annet enn en nyttig idiot som kan – og vil – bli brukt av noen. I beste fall ødelegger du bare din egen dag.
Samtidig som internett krangler om en GIF med et spisset politisk budskap, vedtar politikerne tilsynelatende helt uten motstand eller pressedekning fra gammelmedia, ACER-direktivet. Mot viljen til flertallet av dem som samtidig krangler om hundefløyting og den påståtte (emosjonelle) forbindelsen mellom Utøya og ISIS og Norges svar på Jean d ’Arcs motiver.
I England blir folk fengslet for å snakke om politikernes alvorlige svik mot befolkningen. Ikke fordi de sier noe galt, men fordi det avkler politikerne og byråkratene og deres inkompetanse og unnfallenhet. Hvor lenge klarer de å tvinge budbringerne til taushet og drive skadebegrensning for å slippe unna konsekvensene? De kan ikke pisse i buksa for å holde varmen til evig tid. Blir det for vått og kaldt så bytter man bare regjering og man kan skylde på den forrige. Mens man forbereder sitt eget comeback til neste valg og alt er glemt og tilgitt. Til det ikke lenger er mulig og det smeller. Eller de får det til å smelle når det ikke lenger er mulig med unnskyldninger. Reboot.
Politikere er de eneste som kan levere deg noe helt annet enn det du kjøper og fritt kan bryte avtaler uten konsekvenser – og velgerne glemmer fort, fordi det ikke finnes alternativer. Du kan velge mellom broilere fra en håndfull godkjente kyllingprodusenter, som alle er sertifisert av EU, FN og emokratiet.
Det er ikke meningen at det skal finnes alternativer. Og skapes et alternativ, skal de fryses ut og motarbeides av de etablerte, uansett politisk ståsted, slik at de ikke forstyrrer økosystemet. De er visstnok alle radikale, ytterliggående, høyreekstreme, nasjonalister eller høyre/venstrepopulister. I det minste er lederen tidligere «et eller annet», om man ikke finner en annen merkelapp som kan lede lemmenflokken til riktig konklusjon.
Politikk er det eneste «yrket» der villedende markedsføring og svindel er lovlig og en del av strategien, som er helt fritatt fra erstatningsansvar og straff. Uten svindel, politisk spill, propaganda, hestehandler og regelrett løgn, ville ikke politikken hatt mye å selge. Til beste for alle.
Fienden er ikke den du tror. Fienden er den som spiller deg, og dens medløpere og nyttige idioter i pressen som ikke gjør jobben sin. De som lar små problemer eskalere til det ikke lenger er mulig å løse dem på en akseptabel måte, fordi det var politisk eller økonomisk opportunt og langt mer inntektsbringende å polarisere og skape drama for å drive trafikk. Penger er viktigere enn frihet og sannhet.
Velkommen til Anarko-tyranniet – der lovløsheten rår blant dem som ikke betyr noe, så politikerne og staten kan bedrive splitt og hersk og kan kjøre på mens du er opptatt med «dagligdagse» problemer.
Helt uten mulighet til å forsvare deg selv.
Samtidig som du må ta regningen og betale lønna deres.
Du kan jo forsøke å nekte. Da finner du fort ut hva det betyr å bo i et fritt land.
Sic semper tyrannis.