Hege Storhaug skrev i går kveld et innlegg som ble delt i rekordfart på sosiale medier. Under tittelen Ap er infiltrert. Forstår Støre alvoret? argumenterer hun for at det i Arbeiderpartiet finnes en rekke personer med innvandrerbakgrunn som «lever i en annen virkelighet», at Bashe Musse ikke er et unntak ved sin dobbelthet, men at det tvert imot er «all grunn til å forvente at «lokale politikere» med denne bakgrunnen ofte spiller dobbelt: De kommer fra den islamske æreskulturen, og ytterst få av dem har forlatt den.»
Hun skriver videre:
«Man kan ta runden landet rundt i de ulike by- og kommunestyrene og finne nøyaktig det samme. Musse og hans like sitter i styrer og stell som representanter for SV, Rødt, MDG, V, Sp og Ap, men i langt mindre grad for Høyre. Det er kun ett parti man ikke ville finne dem i. Dere ser hvilket, og grunnen er åpenbar: Disse kreftene vil ha høyest mulig innvandring fra «hjemtraktene», og et ukjent antall av dem jobber for en kulturell revolusjon av Norge.»
Advarsel å lytte til
Storhaug har jobbet med innvandrermiljøer i Norge siden 1990-tallet, som en av de få, kan man vel si. Det hun tidlig oppdaget, ga henne ikke fred. Hun ble «besatt» av å opplyse Norge. Hege Storhaug har vært villig til å ofre sin «anseelse» i det feministiske og humanistiske miljøet (på venstresiden?) som hun egentlig tilhørte.
Hege Storhaug advarer oss igjen, og igjen og igjen. Og vi bør kanskje lytte.
Hun skriver at «allerede på slutten av 90-tallet fortalte unge muslimske kvinner (pakistanere, tyrkere, somaliere), om hvordan familiene deres rett og slett moret seg over «talspersonenes» åpenbare dobbeltkommunikasjon i norske medier. Det var eksempelvis «komikveld» i TV-stua når TV 2 eller NRK hadde større debatter om sentrale innvandringstema, fortalte de.»
Hva skjer med kjære Norge?
I Norge har vi ambisjoner om å være et demokrati. Tanken har vært at alle så fort som mulig etter ankomst skal få lov å stemme. Det skjer først i lokalvalg og deretter også i stortingsvalg. Dermed får de innflytelse.
På den måten kommer også mennesker med annen kulturbakgrunn inn i politikken. Og med seg har de sin atferd i bred forstand. Det er ganske ikke galt å forskjellsbehandle der de kommer fra, å hjelpe familiemedlemmer, det er kanskje nesten forventet at man skal utnytte sin posisjon for regelrett korrupsjon. Man kan endog ha et ulikt forhold til hvor galt og skammelig det egentlig er å lyve.
Og så er det elefanten i rommet: islam.
Når man skal reflektere over slike ting, er det viktig å ikke se seg blind på de «verste tilfellene». Hege Storhaug sier vel så rett ut som det lar seg gjøre at det finnes unntak, og det først og fremst i Fremskrittspartiet.
De av oss som har møtt Mazyar Keshvari er vel ikke i tvil om hans oppriktige bekymring for angrepene mot og hans iherdige forsvar for et anstendig og bærekraftig Norge. Himanshu Gulati er et annet navn vi ikke kommer utenom.
Og så er det de mange aktivistene som vel er sterkere forkjempere for norske verdier enn de fleste norske nordmenn selv. Resetts egen Shurika Hansen for eksempel, eller Walid al-Kubaisi, Lily Bandehy, Farjam Movafagh, og Mahmoud Farahmand for å nevne noen.
Men disse meget gledelig og hederlige eksemplene til tross. Er norsk politisk liv i ferd med å råtne innenfra? Hva gjør det med Arbeiderpartiet at de har fått inn så mange aktive medlemmer fra Pakistan og Somalia i egne rekker?