Ytringsfriheten burde stå frem. Men i stedet går den i dekning, som var den en fiende midt iblant oss. Lik en tidsånd som må lytte seg frem til hvem den bør være. Karakterløs og uten kjerne legger den seg som et likklede over alt og alle. Så florlett at du bare kjenner det, om du vet om det.
Den stilltiende kritikken av ytringsfriheten som gammelmedia utøver, er et bevis på at de er på en evig hagefest. Lammet av prosecco har de ingen funksjon utover å være søte og passe syrlige. Politikere og media samarbeider i et spill som etterligner kritikk og demokrati, der de mer enn gjerne ofrer ytringsfriheten for den nye verdenen de drømmer om.
Behandlingen Tommy Robinson har fått og forholdene i Sverige er mørke bevis på hvor dårlig nabolandene våre er stilt. Mennesker med tilknytning til Generasjon Identitet slipper ikke inn i England, og i Sverige er det mange historier om funksjonærer som har mistet jobben etter å ha ytret seg. Generasjon Identitet ligner mer og mer 68-åttere av sin tid. 50 år etter Praha er det nok av makter som vil kneble virkelighetsoppfatningen til unge opprørere.
I 190 år sto Norges grunnlovs § 100 uten endringer, før den i 2004 fikk ny ordlyd. Legg merke til forandringen i den konkluderende setningen. 1814: «Frimodige Yttringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte.» 2004: «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»
Hva som helst kan sies av hvem som helst, sa de på Eidsvoll. 190 år senere er det opp til myndighetene å legge «forholdene til rette» for det som var selvsagt i 1814. § 100 sier fremdeles bør, i dag som i 1814. Trykkefrihed bør finde Sted. / Ytringsfrihet bør finne sted. Ordet «bør» skal forstås som «skal» når man leser Grunnloven. Ytringsfrihet skal skje. Men hva kan du ytre?
«Det rettslige ansvar bør være foreskrevet i lov. Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver,» står det i dag. Ja du leste rett; det står faktisk at ytringer er tillatt for enhver! Videre står det: «Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser.» Hva er særlig tungtveiende hensyn? Hvordan kan det tolkes og brukes i en rettssal? Det er det tidsånden som må rå over, synes det. Den kan å ytre seg «riktig».
I Malkenes-saken var ikke Osloskolen sikker på seg selv når motbøren steg som tidevannet. Ytringsfriheten har fått en irrasjonell lovtekst, som ikke er klar på hva du kan ytre, bare at det skal skje. Det synes for eksempel ikke som et så særlig tungtveiende hensyn at elever som saboterer undervisningen føler seg uthengt. Det var sannhet som kom frem, med dem selv anonymisert. Hvis man ikke kan snakke om det som skjer, så ender vi opp med å leve dobbeltliv som tærer på kreftene. Et liv i hodet, og et helt annerledes liv utenfor øynene. «Heldig» er de som tenker det samme som samfunnet synes. Men de forandrer det ikke.
Er det noe i drikkevannet?
En teori om Romerrikets fall er at det gikk under på grunn av blyforgiftning i akveduktene. Innbyggerne ble gale av drikkevannet. Man kan le av hele teorien (selv om den skulle være sann), likefullt er den en god metafor på stormannsgalskap og forsømmelse av det essensielle (uten mat og drikke, duger helten ikke). Europa var en enorm makt i verden. En de befestet, ikke bare med krigsmakt, men som med selvfølgelighet bredte seg over hele verden. Europa var og er ledende på teknikk, kultur og vitenskap. Man kan bli med, finne på noe bedre, eller bli misunnelig, slik store deler av den islamske verden må være. Det snakkes ikke om, fordi da sier vi at vi er bedre enn dem. Men vil europeere flest helst flytte til Teheran og Bagdad?
I dag er Europas kulturliv en større virkelighet i andre verdensdeler enn i mange europeiske land. Klassisk musikk av europeiske komponister (Mozart, Bach, Beethoven, Brahms m.fl.) blir spilt, fremført og studert av langt flere i Asia enn i Europa. De klassiske og romantiske maleriene blir kopiert ned til minste detalj og solgt for en relativt billig penge. Kunstnerne? Asiatiske kopister. Japans mest berømte forfatter, Murakami, lar hovedpersonen være brennende opptatt av Jack Kerouacs «On the road» i romanen «Elskede Sputnik». Kerouacs roman definerte i sin tid beatgenerasjonen.
Det er flere eksempler, men det interessante er at det er Kina, Japan og det fjerne Østen som interesserer seg for europeisk og vestlig kultur, ikke det Islamske Asia. Men de blir ulogisk nok kalt Asia, som var de en enhet, når det passer vestlig presse. Da skal Japan og den fjerne Østen ta på seg byrden av Islam og alt det ideologien står for i et ord: asiater. De er nok glad for det.
Et dobbeltliv
Forskjellige tekster på Resett, senest den om sensoren som ikke fikk sensurere på grunn av innlegg på Resett, bevitner hva mange vet; at det ikke er reell ytringsfrihet i Norge, uansett hva politikere som Inga Marte Torkildsen måtte skryte opp i fjeset på en journalist. Det gjør undertegnede, som muligens også er litt tilknyttet staten og/eller kommunen betenkt og redd.
Jo mindre selvstendig du er, jo mer lytter du til direktiver. En dag er livet ditt bare direktiver, og du husker ikke hvem du en gang var. Det er også gammelt nytt at det å sitte i ro og være enig gir opprykk på lang sikt i det trege kommune-/statsapparatet. Det er ikke alltid en rektor eller rådgiver har masterkompetanse. Men det kan «ordnes».
Forskjellige hendelser fortetter seg i våre tider, man har knapt tid til å tenke over hva som egentlig skjer. Jeg er redd for at vi som bekymrer oss ikke når frem i tide, og jeg er redd for at vi ikke har ressurser og talerom som høres andre steder enn der de som allerede vet det, leser det. Jeg prøver å være positiv, men jeg vet så alt for godt hvor mye det koster å finne ut av alt som blir skjult. Det er ikke få timer med tenkning og lesning som skal til for å transformere seg fra en passiv, passe god borger, som stemte litt forskjellig, til en som stemmer FrP. Ikke fordi de er et fantastisk parti, men fordi de er det eneste partiet med en stor velgermasse som har et realistisk forhold til Islam.
Men se på Sverige. Nå våkner de. SD er størst på målinger. Sverige, som en gang var oss overlegne, har delvis underkastet seg Islam. Det er synd at de ikke kan stemme helt skjult bak et forheng, som i Norge. Alle ser hvilke stemmesedler du tar med deg til vurdering. Det er fremdeles et stigma å stemme Sverigedemokratene for mange. Men Jimmie Åkesson er ingen dårlig mann. Selv ikke Skavlan klarte å mane frem en fanden som ikke er i ham. Han er en svært dyktig politiker. Unik i svensk sammenheng. Alene mot kobbelet av de andre partier har han snudd vinden. Det er å håpe at SD står løpet. For Sveriges skyld.
På andre siden av kjølen har Tommy Robinson fått sin egen kulturs mangel på ytringsfrihet i fleisen. Det skal latterliggjøres i pressen. De vil gjøre ham til en bølle, og bare det. Som symbol har han vokst til en langt større skikkelse enn han var for bare noen få uker siden.
Markeringene og tekstene om ytringsfriheten slutter ikke. De leses, også av de som passivt jobber imot ytringsfriheten, for eksempel i norsk presse. Er de helt sikre på at de har så «rett» som det de påstår? Er det fordi de egentlig er usikre at de utelater så mye informasjon i artiklene sine?