En skikkelig grisehistorie fra vårt naboland. Sverige har innført noe de kaller «snabbspår», for å få migrantene i arbeid. Det innebærer at folk med spesialkompetanse på et eller annet felt skal ut i arbeidslivet så «snabbt som möjligt». Svenska Dagbladet har rapportert om dette geniale initiativet, som de fleste sannsynligvis vil si er et godt tiltak. Men avisen har ennå ikke funnet noe gledelig å slå opp, og selv Arbetsförmidlingens sjef Mikael Sjöberg innrømmer nå, noe resignert, at «snabbspåren kommer aldrig att bli någon volymaktivitet”.
Så kommer problemløseren, landsfaderen og feministen Stefan Löfven på banen:
– Alla som kan jobba ska jobba, det är mitt motto och det kommer jag inte att ge mig på!
Han er selv sveiser, men må lete lenge etter slik kompetanse blant asylsøkerne. Men hva med slaktere? De er det mange av blant araberne, og selv om de ikke er høyskoleutdannet så vet vi at de kan de svinge både øks og kniver. Det ble registrert 100 slaktere i svenske flyktningmottak. Her var det altså en gjeng som omgående burde få jobber i Sverige, og så kunne de lære seg språket samtidig. De har sikkert sin egen, grove, sjargong, men kult og berikende for svenskene å lære seg noe nytt fra nye landsmenn, som nå snabbt blir en del av Sverges kultur. Tiltaket på vegne av slakterne ble skrytt opp i skyene, her var det opplagt en suksessfaktor på arbeidsmarkedet! Enda bedre enn kamelprosjektet fra Göteborg? – som dessverre havarerte da kommunale bidrag og kameldrivere plutselig forsvant til Somalia.
Resultatet av innsatsen etter «snabbspåret»: Hvor mange fikk jobb i Sveriges mange slakteribedrifter? Svar: Ingen. Grisen fikk skylden! Ingen arabisk slakter vil nærme seg grisen, heller arbeidsløs og på svensk trygd. Når politikerne blir konfrontert med dette, blir de overrasket og stotrende. Hvorfor er de så virkelighetsfjerne? Er det lov å karakterisere denne historien som «svenske tilstander», eller kan vi få en bot for å si det?