Nylig kunne VG gi sine lesere et innblikk i hvordan gjengkriminaliteten i Oslo har utviklet seg den siste tiden. Det males et dystert bilde av Holmlia, av et politi som har mistet kontroll, og av et gjengmiljø med egne maktstrukturer som er blitt prominente i bydelen, og hevder seg stå over loven. Men hvordan er det blitt slik?
Resett har snakket med flere politifolk, som alle har synspunkter på hva som er gått galt. Den svært høye asylinnvandringen landet har sett de siste tiårene pekes ut som en hovedårsak, men politiets tilnærming og prioriteringer bidrar også.
Politietatens reduserte fokus på organisert kriminalitet har satt sine spor. Politiets hovedfokus har blitt dreid over på eksempelvis vold i nære relasjoner og hatkriminalitet, på bekostning av gjengkriminaliteten.
De kriminelles rettigheter prioriteres
– Samtidig må vi jobbe etter en forebyggingsmodell som bygger på dialog og bekymringssamtaler. Man anmodes om å ikke være offensiv og tøff, da det hevdes at det vil skape aggresjon og hat mot politiet, noe som vil ødelegge den gode dialogen. Denne tilnærmingen fungerer svært dårlig mot hardbarka kriminelle ungdommer og voksne, sier en av betjentene.
Kildene hevder at politiet er underlagt et kontrollregime, bestående av ulike aktører, som begrenser politiets mulighet til å sette kriminelle i arresten. Såkalte menneskerettighetsorganisasjoner bruker FN som talerør for sin kritikk mot Norge, blant annet hva gjelder varetektsfengsling.
– De snakker gjerne om torturen og skadene de kriminelle blir påført av staten, og hvordan dette sementerer deres kriminelle adferd, blir Resett fortalt.
Raskt tilbake på gata
Etter glattcelledommen i 2014, der den norske staten ble dømt for brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjonen etter at en yrkeskriminell ble sittende noen døgn på glattcelle, har politiet unngått problemstillingen ved å i mye mindre grad å arrestere kriminelle. Det er dimittering og bortvisning som er den foretrukne modellen.
Man endret også straffeprosessloven i 2016 som gjorde at muligheten til å varetektsfengsle på gjentagelsesfare ble strammet kraftig inn. Muligheten for politiet å verne samfunnet mot yrkeskriminelle ble således ytterligere innskrenket.
Og forskjellen dette utgjør er vesentlig. Når de kriminelle slippes ut på gata igjen, kan de gjenoppta sin kriminelle virksomhet. Det gjør dem i stand til å opprettholde nettverkene sine. Og når de blir sluppet fri så raskt, blir de på nytt en byrde for politiet.
Fra et aktivt til et reaktivt politi
En større motvilje mot å gjennomføre personkontroller bidrar også til at kriminalitet sjeldnere avdekkes.
– Politiet har gått mere over til å fokusere på beredskap. Man skal ha flest mulig ledige patruljer som er tilgjengelig for å hurtig respondere på alvorlige hendelser. Patruljene skal av ulike grunner helst ikke avdekke nye kriminelle forhold ved på eget initiativ stoppe og kontrollere personer. Dette gjør at oppdagelsesrisikoen for de kriminelle blir mye lavere, sier en av politifolkene.
De kriminelle lærer
En annen faktor er at de kriminelle kjenner bedre til politiets metoder nå enn før. Det har kommet mye sterkere krav om åpenhet rundt politiets metoder, og rettighetene til de kriminelle er sterke. Ved feks å være til stede i en rettsak hvor politiet har brukt disse metodene, som må tilkjennegis for retten, lærer man raskt hvordan man som kriminell skal gjøre det nærmest umulig for politiet å få en dømt. Og denne kunnskapen sprer seg raskt i de kriminelle miljøene, ifølge Resetts kilder.
Stadig flyttes beviskravene i de kriminelles favør, som gjør at det er svært krevende å få dem dømt.
Byråkratisering oppgis som en annen avgjørende faktor. Stadig mer tid går med til kontorarbeid, som stjeler ressurser fra operativ virksomhet.
– Grunnet et sterkt økende krav til dokumentasjon og rapportering, blir masse ressurser overført for å håndtere dette. Det resulterer i at etaten driver stadig mindre med kjernevirksomheten, som er kriminalitetsbekjempelse. Når Oslo politidistrikt, med 3000 ansatte, må bruke store summer på overtid for å tilfredsstille minimumsbemanning på den operative styrken, sier det seg selv at det er en etat uten nødvendig kontroll rundt prioritering og organisering. Samtidig hoper kriminaliteten seg opp.
At Oslos demografi er i endring, utgjør en stor forskjell for kriminalitet og ressursbruken for politiet. Mange befinner seg ulovlig i Norge, og har uklar identitet.
– Vi har enkelte kriminelle som pådrar seg hundrevis av straffesaker, mange er kriminelle asylsøkere som ikke lar seg deportere. Nå må vi håndtere en situasjon med en stor gjeng kriminelle asylsøkere som opererer i Oslo sentrum. Denne gjengen fantes ikke for ti år siden, sier en betjent, som også påpeker at det nettopp er dette som øker fremmedfrykten blant nordmenn flest.
En siste sjanse?
Politibetjentene tror ikke at mer penger er hovedløsningen på problemene. Snarere må myndighetene forholde seg til problemene på en helt annen måte. Men det vil ikke skje uten kamp.
– Å rydde opp i denne ekstremt negative utviklingen vil koste penger. Men det hjelper ikke å kaste mer penger inn i ett system som overhodet ikke fungerer. Her vil det kreves helt nye toner fra myndighetene, og folkets krav på trygghet og fokuset på samfunnets bærekraft bør være hovedprioritet fremover. Det vil nok innebære løsninger som vil utløse ramaskrik hos de politisk korrekte, men da må myndighetene stå i stormen, og hele tiden tenke på hva som er det beste for fremtidens Norge, sier en av politimennene og legger til:
– Tor Mikkel Wara er vårt eneste håp. Jeg håper han er den formidable oppgaven verdig. Norge er for fantastisk til å bli ødelagt av en gjeng med uansvarlige mennesker.