Det er moralsk forfall i norsk offentlighet, og vi har sett det før. Fra 2007 og fremover jaktet pressen på ambulansesjåføren Erik Schjenken. Han var utpekt som rasist og ingen nåde skulle gjelde. Schjenken ble kjørt helt i kne av alt presset en «liten mann» ble utsatt for. Dagbladet ble dømt for ærekrenkelser mot Schjenken i 2011, anket saken helt til Høyesterett – men tapte så det suste. Schjenken var ikke rasist likevel. I 2002 jaktet pressen på tidligere helseminister Tore Tønne, som ble drevet til selvmord.
Nå har vi mulighet til å stoppe, før nok en person isoleres, demoniseres og støtes ut i et personlig helvete.
Journalisten Johan Slåttavik er bare middelet for venstreaktivistene denne gang. Målet til flokken er Resett. Det er ikke overraskende at vi skal jaktes på og helst bli begravet. Den rådende politiske korrektheten vil de ha i fred. Og nå hadde de funnet møllesteinen som skulle senke oss, nemlig Johan Slåttavik.
Et assortert utvalg av «antirasister» og mediefolk hadde funnet en «nynazist» og «Breivik-sympatisør» som hadde blitt publisert på Resett! Etter at Medier24 først hev seg over saken, var Jan Arild Snoen i vingleavisen Minerva raskt ute og ba om avklaring under tittelen «Lurås lurer seg unna». Jeg ble avkrevd erklæring på at Slåttavik ikke «har noe hjem» hos Resett. Mindre enn 24 timer etter at saken kom opp var det på «overtid» i henhold til Snoen at jeg som redaktør erklærte at Slåttavik var uønsket fra Resett på permanent basis.
Snoen viste frem et skjermbilde i artikkelen sin for å vise hvilket uhyre Slåttavik er. Radikal Portal fulgte opp dagen etter med artikkelen «Helge Lurås og Johan Slåttavik til kamp mot verden», hvor skjermbilde på skjermbilde av Slåttaviks utbrudd på Facebook ble vist frem. Det er ikke pene uttalelser de kunne dokumentere at han hadde kommet med. Her fantes det visst et arkiv på Slåttavik som var tilgjengelig for artikkelforfatter Øyvind Bergh, en mikrobiolog og selverklært «antirasist» som for øvrig er kjent for å ha kastet kaffe i ansiktet på Kurt Oddekalv.
Fakta
Som jeg har skrevet tidligere, visste jeg ikke hvem Johan Slåttavik var før den dagen vi publiserte artikkelen hans om volden på Gjøvik. Han sto oppført som journalist, og det viser seg at han gikk på journalisthøyskolen i Volda fra 2013-16. Som jeg også har beskrevet, ble vi i løpet av publiseringsdagen gjort oppmerksom på kritikk mot Slåttavik. Det var alarmerende saker om nynazisme og Breivik-sympatier og trusler og vold.
Vi holdt imidlertid dialog med ham underveis også for å få hans versjon. Etter noen timer tok vi ned artikkelen, ikke på grunn av Slåttaviks bakgrunn eller hva han hadde skrevet tidligere, men på grunn av at redaktør Sønstelie i Oppland Arbeiderblad burde få tilsvarsrett.
Er «de gode» egentlig så gode?
Venstreaktivistene fremstiller seg gjerne som de menneskene som kjemper for «det gode». De begrunner sin kamp med at motstanderne (les rasistene) er onde. Men handler ikke godhet om omsorg og menneskelighet? Mange har påstått at empati finnes som et karaktertrekk i større monn hos folk på høyresiden enn på venstresiden – og jeg tror det stemmer.
Resetts nyhetsredaktør Elisabeth Sjølie og jeg fikk mange anbefalinger første dag om å «droppe», «distansere oss fra» og ta avstand fra Slåttavik, og at vi måtte gjøre det umiddelbart og i de mest eksplisitte ordelag. Det var jo også det Snoen målbar i sin artikkel.
Støt ham fra dere! krevde Snoen. Han er en varm potet. Selv HRS og Frie Ord skulle ha støtt ham fra seg tidligere, ble vi gjort oppmerksom på. All denne manglende evnen til å ta klar og endelig avstand fra Slåttavik var tydeligvis bekreftelse på hvor høyreorientert Resett var.
Medmenneskelighet er mangelvare
Men det ville stridt mot ethvert menneskelig og sannferdig prinsipp som Resett står for å bare av frykt for vårt eget skinn å støte et menneske ut i isolasjon før vi hadde kontroll på fakta. Hva med Slåttavik? Her snakker vi om et menneske, en person. Vi måtte spørre oss: Hvordan har han havnet oppi dette? Hvorfor er det så mange som har en «mappe» på ham? Og flere av de som anklaget ham har selv en historie med vold og trusler – de er venstreaktivister. I en rettsstat og et demokrati har folk rett til å føre sin versjon av saken før de blir dømt.
I dialogen vår med Slåttavik som pågikk utover publiseringsdagen, samt kontakt vi hadde med familiemedlemmer av ham, ble vi raskt klar over at det kunne være ting i denne saken som ikke var kjent, eller som ingen hadde hatt interesse av eller brydd seg med å undersøke.
Opprullingen
I en utveksling samme dag som vi ble presset på å fjerne artikkelen spurte jeg Slåttavik: «Hva er det egentlig du har sagt ang Breivik og det som skjedde 22/7?»
Da svarte han følgende:
– Det med Breivik er noe annet. Hele mitt voksne liv har jeg levd i fattigdom og total arbeidsløshet. I totalt utenforskap. Jeg er det som kalles en marginalisert mann. De som fyller alle de negative statistikkene i Norge. Eksempelvis statistikker for selvmord, voldsutsatthet, fattigdom, hjemløshet, rusmisbruk, dødelige arbeidsulykker osv. (…) Fjordmann og Behring Breivik er bare to av veldig mange som har tatt opp problemstillinger rundt dette fenomenet. De har kritisert feminisme, samt moralsk og etisk degenerering av vestlige samfunn. På spørsmål om jeg støttet Breivik svarte jeg en gang at jeg støttet Breivik på akkurat det området. Men ikke på andre områder. Det blir nå misbrukt… attpåtil misbrukt av gruppen som Breivik hatet så intenst. Og som jeg selv har lært å hate intenst.
Når man som redaktør – og menneske – hører en slik selvutlevering, hva er det norsk offentlighet forventer at man skal gjøre? Slenge døren i ansiktet på vedkommende og kaste seg på hylekoret som roper «blod, blod»? Skal man umiddelbart ringe politiet og be de arrestere mannen – når man samtidig får høre av hylekoret at han har blitt anmeldt flere ganger, men at sakene har blitt henlagt?
Mitt svar er nei. Man skal faktisk legge sine egne snevre interesser for Resetts «omdømme» til side, og ta menneskelige hensyn. Og de menneskelige hensyn sammenfaller i dette tilfellet med de prinsipielle hensyn, slik prinsippene stort sett gjør i land med en lang, vestlig sivilisatorisk historie.
Balansegangen
Som redaktør svarte jeg derfor på lederplass på Snoens «krav» med omhu og uten å slå hånden av Slåttavik. Men også uten å utlevere mer av det vi hadde fått vite, for vi antok at det var mer bak historien, men alt var ikke mulig å nøste opp i på bare noen få hektiske timer.
Trolig oppfattet Slåttavik det uvanlige i at han ikke ble fullstendig avvist i svaret jeg publiserte på Resett, og dialogen vår fortsatte selv om han naturlig nok var frustrert over at vi hadde tatt ned artikkelen hans. Vi hadde erstattet den med en ny sak hvor både redaktøren i Oppland Arbeiderblad, som ble kritisert i den opprinnelige artikkelen, og Slåttavik hadde fått komme til orde.
Minerva-kommentator Jan Arild Snoen hadde sendt klarsignal til snakkeklassen med sine pompøse «krav» til meg, og dagen etter fortsatte hetsen mot spesielt Slåttavik, mens også mot Resett, på sosiale medier, inkludert av personer med stor offentlig synlighet. En statusoppdatering hvor det sto «Dett var dett, Resett», koste folk seg med og ga den mange likes og kommentarer. Nå var det spikeren i kista på den brysomme nykomlingen i medie-Norge. Resett var ferdig, kaputt – heldigvis.
Slåttaviks egen historie
Underveis hadde jeg skrevet til Slåttavik, tilbudt ham å komme med tilsvar i Resett og samtidig spurt: «Tror du at du har en historie som egner seg å fortelle foran kamera? Jeg kan intervjue deg i studio. Kanskje du vil skrive om det også?»
Da svarte Slåttavik: «Jeg vet ikke. Det vil bare gi dem mer å bruke mot meg. Lang historie kort så blir man preget av å ha et slikt venstreorientert aktivistmiljø hengende over seg år ut og år inn. Som kontakter arbeidsgivere, sprer løgn, kommer med trusler, sjikane og baksnakking. Til slutt så begynner man å hate dem intenst. (…) Jeg er ikke alene om dette hatet mot kulturmarxister. Vi er mange rundt om i Norge. Noen blir med i Nordfront eller lignende grupper. Andre ikke. Jeg har takket nei til det så langt.»
Slåttavik fortsatte: «Når jeg attpåtil ser hvordan Arbeiderpartiet og tilsvarende driver nepotisme i mediene, i arbeidslivet, og stort sett overalt ellers – da fylles jeg med forakt.»
Til det svarte jeg: «Tenk på det. Jeg kommer ikke til å være «fiendtlig» i studio hvis du stiller. Vil bare ha frem ditt perspektiv.» Slåttavik svarte deretter: «Skal tenke på det.»
Dagen etter (dag 3) kommer følgende melding til meg fra Slåttavik:
– Dere kan kanskje få med at jeg har noe som kalles høytfungerende autisme.
Høytfungerende autisme er forøvrig et annet begrep for Aspergers syndrom.
Dette er ikke plassen til å gå i detalj med hva Aspergers syndrom har for mulige og sannsynlig effekter, men sosial utilpasshet og manglende evne til å relatere seg til andre mennesker, kommunisere adekvat om følelser og mestre sosiale situasjoner, er noen av de typiske symptomene. Samtidig kan de som lider av dette ha veldig gode intellektuelle evner. Den såkalte Rainman, spilt a Dustin Hoffman i den legendariske filmen med samme navn, hadde Aspergers.
Det siste året etter avsluttede studier i Volda, og frem til han begynte på en mastergrad i kunnskap, teknologi og samfunn ved NTNU, jobbet Slåttavik etter eget utsagn på en vernet bedrift på Orkanger i Trøndelag.
Diagnosens betydning
Jeg skal ikke påstå at diagnosen Aspergers «unnskylder» Slåttaviks utsagn på sosiale medier og hans angivelig «trusler» mot meningsmotstander. Men de kan kanskje forklare en del av handlingene hans, marginaliseringen, og det hatet han selv skriver at han føler mot de som har hengt etter ham i årevis, samlet på skjermbilder og prøvd å få ham ekskludert fra arbeidslivet og offentligheten. Og at de har vært etter ham, er helt tydelig når man så hvor raskt disse trollene stakk hodene frem da Resett ga Slåttavik en mulighet til å skrive.
Og på tross av at mange tydeligvis har visst om den nå 32-år gamle Slåttavik i mange år, har for(fulgt) ham tett og kartlagt hans skriverier, har ingen i denne offentligheten altså tatt seg bryet med å vise ham litt forståelse, litt medmenneskelighet og om ikke annet en smule nysgjerrighet. Og sistnevnte er alltid bra å ha i journalistikken. Selv bak masken til «de onde» kan det være individer, sårbarhet og forklaringer. Og vet man om det, kan man kanskje også hjelpe folk tilbake til fellesskapet snarere enn å støte dem ut.
Så du kan betrakte dette som del 2 av svaret på «kravet» du stilte meg om å ikke gi ham et «hjem» på Resett, Jan Arild Snoen. Og til deg Gard L. Michalsen i Medier24, det er ikke bare redaktører i Oppland Arbeiderblad som har krav på skikkelig tilsvarsrett. Det har også marginaliserte autister som er jaktet på og hundset av såkalte antirasister i årevis.