Resett har på lederplass hevdet at kriminologer og sosiologer har for mye innflytelse i justissektoren, og for å være ansvarlige for politiets manglende evne til å demme opp for kriminalitetsutviklingen i landet. De siste årene har en rekke personer fra dette miljøet fått bekle en rekke viktige, strategiske stillinger i politiledelsen og dominerer også på Politihøgskolen.
FrP-politikeren Ove Vanebo, som også er jurist, skrev i Aftenposten i 2011 om kriminologisk hjernevask. Han ønsket å utrede om kriminologene faktisk er så venstreradikale som ryktene skulle ha det til, om de virkelig synes synd på kriminelle, og blander ideologi og forskning. Vanebo valgte derfor å ta kriminologi som et valgfag ved juridisk fakultet ved UiO. Ifølge Vanebo viste mange av hans fordommer seg å være i tråd med virkeligheten.
Blant pensumforfatterne er venstreradikale holdninger vanlig forekommende. Professorene Liv Finstad og Kjersti Ericsson var tidligere var aktive i henholdsvis Rød Valgallianse og AKP. Kriminologiprofessor Cecilie Høigaard, som er gift med Liv Finstad, har dessuten sagt at hun håper «flere vil se at kapitalismen er et farlig og ufornuftig system», i et opprop for partiet Rødt.
«Kan fengsel forsvares?» er tittelen på en bok av pensumforfatter Thomas Mathisen. Han besvarer spørsmålet negativt. I en annen akademisk artikkel hevdes det at «om vi avskaffer fengselsstraffen for seksualisert vold, så vil det være uendelig mye lettere å argumentere for hvorfor fengsel også bør avskaffes for vinningslovbrudd».
Kriminelle som stigmatisert gruppe
De kriminelle oppfattes angivelig som brysomme for majoritetssamfunnet. Det gjennomgående narrativet er, ifølge Vanebo, at flertallet i befolkningen vil straffe personer som «i stor grad er fattige, sosialt handikappede og særskilt stigmatiserte individer». Pensum later til å frata forbrytere en del av ansvaret for sine ugjerninger.
De er snarere ofre for såkalt klassekamp eller et samfunn som ønsker å «rense» seg selv for «uønskede individer», stadig ifølge pensummateriale forfattet av Thomas Mathisen.
I et kapittel fra en innføringsbok om kriminologi, hevdes det at kriminalitet i innvandrermiljøer har sammenheng med en tøff integreringspolitikk fra myndighetenes side, en såkalt fornorskingspolitikk, slik vi så mot samene i sin tid. Dette skal være truende for innvandreres identitet, og kan utløse voldsbruk i «selvforsvar».
En gjennomgang av 42 undersøkelser viser at en økning av straffene med én prosent vil redusere kriminaliteten med gjennomsnittlig 0,45 prosent. Virkningen av økte straffer betegnes således som marginal når det gjelder folks opplevelse av trygghet mot kriminalitet.
– Men om man følger resultatet fra undersøkelsene mekanisk, ville en økning på 50 prosent i straffenivået kunne redusere kriminaliteten med nesten en fjerdedel. Er dette uten betydning for folks trygghetsfølelse?, skriver Ove Vanebo i sin artikkel.
Dialog
Ove Vanebo konkluderer med at fengsling selvsagt fungerer, fordi kriminelle blir ute av stand til å begå kriminalitet dersom de sitter inne, avsondret fra samfunnet. Videre stiller han følgende spørsmål:
– Ville du ha akseptert at voldtektssaker avsluttes etter en diskusjon i et konfliktråd, eller at gjerningsmenn får hjelp og oppfølging i stedet for fengselsstraff etter å ha slått ned deg eller dine barn?
Som Resett tidligere har rapportert, kan politibetjenter som jobber ute i felten i hovedstadsområdet fortelle om et alt mer krevende arbeidsmiljø. Ungdomsgjenger er fysisk utagerende overfor politiet, og dette medfører sjelden konsekvenser.
– Man skal forebygge ved dialog og bekymringssamtale, ikke ved å reagere rettferdig og kontant på uønsket adferd. Man går sakte bort fra å sette folk i fengsel, og konsekvensen er at politiet ikke blir kvitt noen kriminelle aktører, samt at man mister den nødvendig autoritet. Mange kriminelle har ikke respekt for et politi som driver med dialog og bekymringssamtaler. De synes bare det er patetisk, sier en politibetjent til Resett, og fortsetter:
– Kriminologene mener det er politiet som skaper aggressive kriminelle ved å utføre personkontroller. At oppdagelsesrisiko for kriminalitet stuper med de konsekvenser det medfører, er ikke en bekymring dette miljøet deler. Bare politiet er snille og greie, vil motparten bli det samme, mener de. Det er utrolig, men sant.
Generasjonsskifte
Professor Thomas Ugelvik, som også er forskningsleder ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi (IKRS) sier til Resett at det er funnet sted et generasjonsskifte etter Vanebos kritikk i 2011. Han vedgår imidlertid at IKRS har hatt flere forskere som har hatt «et bestemt forhold til forskning, som en del av, eller i forlengelsen av et politisk prosjekt». Likevel bedyrer han at denne tiden nå er forbi, og at dagens ansatte ved instituttet, som i all hovesak har begynt etter 2011, ikke kjenner seg igjen i kritikken.
– At det har vært en viss normativ forventning til at man for eksempel skulle ha et bestemt kriminalpolitisk ståsted er nok også riktig, men det vet ikke jeg alt om, for dette skjedde før min tid, jeg snakker nå om 1980- og 90-tallet. Denne forventningen var i stor grad ute allerede da Vanebo skrev sin kronikk; derfor opplevdes teksten hans nok som nokså utdatert allerede den gang. Den fremstår også som overdrevet i sin beskrivelse av et institutt med et felles ståsted som arbeider sammen på et felles ideologisk prosjekt. Sånn har det nok aldri vært i virkeligheten.
Ifølge Ugelvik har generasjonsskiftet ført til store endringer i pensumlistene.
– Pensumlister skal være dynamiske. Likevel må vi nok leve med at studentene også i fremtiden ikke vil ha perfekt oversikt over instituttets forskningsvirksomhet. Det gjelder selvsagt spesielt eksterne studenter som bare tar et lite valgfag hos oss, slik som Vanebo gjorde.
Fengsling fungerer
Hva gjelder fengsling er Ugelvik enig i at det fungerer preventivt, da man får kriminelle fjernet fra gaten. Men, han vektlegger at de fleste domfelte skal ut i samfunnet igjen før eller siden, og fremhever det rehabiliterende aspektet.
– Det er på en måte åpenbart at fengselet fungerer inkapasiterende, ved at innsatte ikke begår ny kriminalitet mens de sitter i fengsel. Det forutsetter selvsagt at vi ignorerer spørsmålet om kriminalitet begått i fengselet, som narkotikabruk og -salg, vold og trusler. Men, og det er helt sentralt: Det er et langsiktig og et kortsiktig perspektiv her. Man må ha i bakhodet at de aller fleste domfelte skal ut igjen i samfunnet. Gjennomsnittlig sittetid i et norsk fengsel på dom er på omkring 140 dager, så de fleste skal ut nokså snart. Man må altså veie trygghet mens de sitter inne opp mot rehabilitering og muligheten til å leve et lovlydig liv etter løslatelse, sier han.
At lange fengselsstraffer for en del lovbrudd fungerer avskrekkende eller preventivt, er Ugelvik også enig i.
– Det er veldig uklart hvordan ulike former for straff fungerer avskrekkende i forhold til forskjellige typer lovbrudd, forskjellige livssituasjoner til lovbryteren. For noen typer lovbrudd er det vanlig å si at avskrekkelse fungerer bedre enn for andre. Så er jeg åpenbart enig i at 15 eller 20 år i fengsel for et bankran er mer avskrekkende enn ett år i fengsel. At fengselet i mange tilfeller har en avskrekkende effekt finner jeg utvilsomt. Men hva som er netto avskrekkingseffekt av å heve en straff fra 10 til 15 år er også uklart, sier han.
Ifølge professor Ugelvik er det altså nye toner og nye perspektiver på Institutt for kriminologi og rettssosiologi i løpet av de siste årene. Men studenter som er utdannet før 2011 er jo de som har blitt rekruttert inn i justissektoren og som bekler posisjonene høyere opp i systemet. Deres innflytelse vil således vedvare lenge etter at instituttet har skiftet kurs.
Resett har også vært i kontakt Politihøgskolen for en kommentar, men skolen har ikke lykkes å komme med en uttalelse. Skolens pressevakt begrunner dette med at det ikke har vært mulig å få tak i de aktuelle fagpersonene.