Historien vi presenterte om «Erik», som vokste opp på Stovner og som et resultat av vold og trusler som hang over ham fra innvandrergjenger utviklet stressrelaterte psykologiske problemer, er ikke enestående. Miljøet er brutalt og norske sosialiseringsmønstre er dysfunksjonelle responser.
Erik er skadet for livet. Og han fant ingen forståelse hos sine egne foreldre. De levde i en naiv boble i troen på at alle hjem var like formanende mot sine egne barn. Men i en del innvandrerhjem i Norge brukes det fortsatt fysisk vold. Man slår sine barn.
Og dermed blir denne atferden normalisert. Guttene lærer å slåss. Erik fortalte oss om sine egne mange timer på helsestudio for å bli sterk. Han trente også kampsport. Men innvandrergutta lagde likevel «kebab» av ham. De hadde lært seg det fra tidlig alder. De brukte våpen. Slo med belter. Puttet steiner eller mobiltelefoner eller flasker i en sokk som de slo med.
For Erik var det pakistanere og somaliere som var verst. Og når man ligger nede, fortsetter ydmykelsene. Spark, man må kysse skoene, trygle og be.
Man må innordne seg, kanskje bli «norsk» medlem av gjengene. Gjøre drittjobbene, selge og transportere narkotika. Lære seg kebabnorsk. Resett har selv hørt politiets talspersoner bruke som «argument» at det ikke bare er innvandrere i gjengene. Men på hvilke premisser og med hvilken motivasjon er egentlig de etniske norske med? Vi snakker neppe om en flerkulturell idyll her, eller et fenomen som ikke direkte kan knyttes til innvandringen.
Hvis man står imot, som Erik, er man fritt vilt.
Det tok mange år med statsbygging, institusjonalisering, tillit, identitetsformasjon og homogenisering for at ikke-voldelige responser og verdisystemer kunne vinne frem i Norge.
Og så kom masseinnvandringen fra land og kulturer med vold i familier, korrupte stater, islam og klankultur til Norge. Det har endret noen bydeler totalt. Og det er de unge som lider. Det er de som blir truet, ranet, terrorisert. Samtidig som ethvert sinne og motsvar vendes mot dem med anklager om rasisme.
De som vokser opp slik blir sinte. Og de blir ikke bare sinte på innvandrere. De blir sinte på Norge, på de naive, på sine foreldre, på de politiske partiene – på Arbeiderpartiet, på AUF, på mediene, på lærerne, på Antirasistisk Senter, Amnesty, Noas, Dagbladet, NRK..
Erik opplevde dette helvete for tjue år siden, og nå er det enda verre, enda flere innvandrertette områder, enda mindre kontroll fra politiet. Enda flere norske ungdommer som blir ranet, banket opp og ydmyket.
Noen av dem som har opplevd dette vil rømme langt unna Oslo og andre innvandrertette områder. De vil ikke utsette sin barn for det samme som de opplevde. Men hva med de som blir, kanskje fordi de ikke har noe valg. Den generasjonen kommer trolig ikke til lære sine barn å vende det annet kinn til. De kommer vel til å lære sine barn å ta igjen, å slåss.
Vi ser allerede tendenser i norske ungdomsmiljøer. Norsk kultur og verdier kommer til å gå i revers.
De som hadde ansvaret for denne utviklingen burde skamme seg. Og komme med en uforbeholden unnskyldning.
Vi andre får ta ansvar og rydde opp. Nok er nok. Nå må det skje noe.