Denne teksten er publisert i tett samarbeide med redaksjonen i Resett som kommenterer saken her.
Mitt navn er Johan. Jeg er en 32 år gammel norsk mann. Gjennom hele mitt voksne liv har jeg vært marginalisert fra arbeidsliv og annet. Selv om jeg er fullt ut arbeidsfør. Vi er mange som har det på den måten. En av mine beste venner bor i en campingvogn hele året. Jeg arvet heldigvis noen penger slik at jeg eier min egen bolig ute på landsbygda i Sør-Trøndelag.
Livet mitt går med til å fylle hverdagen med noe. Studier har for meg vært en givende tidtrøyte. I slutten av tyveårene utdannet jeg meg som journalist. Noe som på én måte kommer godt med for meg som er så nysgjerrig av natur. Det er som regel alltid noe jeg søker å finne svar på. Nå vet jeg hvordan.
Etter endte journalistikkstudier endte jeg opp på NAV. De forsto at jeg er litt rar, og sendte meg til arbeidsevnevurdering på en vernet bedrift på Orkanger. Der trivdes jeg veldig godt. Særlig var det lærerikt å omgås mennesker fra mange løp i livet, fra andre land, og alle aldersgrupper. Jeg tok meg aldri råd til å gå folkehøyskole da jeg var ung – så dette ble på en måte min folkehøyskole. En dannelsesreise i å omgås alle typer mennesker. Mennesker som også har alvorligere utfordringer enn hva jeg selv har. Jeg ble svært glad i dem alle, og er veldig takknemlig for å ha møtt dem.
I dag er jeg i gang med en mastergrad ved NTNU i Trondheim, i kunnskap, teknologi og samfunn. Fordi det interesserer meg. Ikke fordi det kommer til å være godt for noe annet. Planen er å ta en PhD når masteren blir ferdig. Når alt kommer til alt vil jeg kunne trøste meg med at jeg er blitt god på de tingene som integrerte norske borgere aldri får tid eller anledning til å absorbere.
Besettelser
Interesser er både min velsignelse og min forbannelse. Vanlige mennesker har hobbyer. Jeg har besettelser. Når jeg først finner en interesse så tar den over hele min tilværelse. Jeg tenker knapt på noe annet enn den ene tingen. Interessen er aldri andre mennesker, men ting å gjøre. De pengene jeg har går med til å dyrke denne besettelsen. Hvor rar den nå enn er. Sånn sett kan jeg minne litt om romanfiguren Ahab fra Herman Melvilles bok Moby Dick. Han er også slik. Besatt på hvalen.
Gjennom årene har det vært flere ulike besettelser som har opptatt meg. Men aldri samtidig. Det har variert fra å lære meg gitar, til Krav Maga, fotografering, det mørke nettet, bøkene til Julius Evola og sjakk. I disse periodene av livet mitt betyr ingenting annet noe som helst for meg. Verken andre mennesker eller andre viktige ting i livet. Bare én ting betyr noe. Besettelsen. Resultatet er at jeg har tilegnet meg en del kunnskaper og ferdigheter. Men alltid på bekostning av noe annet. Eksempelvis mellommenneskelige relasjoner, arbeidsliv og økonomi. Besettelsene tar overhånd.
Da faren min ble syk og døde måtte familiemedlemmer nærmest tvinge meg ut av besettelsene mine for å få meg til å engasjere meg i det som skjedde. Det skjedde i løpet av de årene jeg var besatt av Krav Maga. Alt jeg tenkte på og fokuserte på var neste gradering oppover og oppover. Å miste et nært familiemedlem var helt fjernt for meg. Først nå i ettertid forstår jeg hvor underlig besatt jeg var på å nå mine personlige mål. Finne mening i tilværelsen gjennom sykelige besettelser.
Fra blomst til blomst
Men besettelsene tar like brått slutt som de kommer. Når jeg finner en ny besettelse er den nye besettelsen alt som betyr noe. Da er den gamle besettelsen forsvunnet som dugg for solen. Etter å ha formålsløst samlet på graderinger i Krav Maga oppdaget jeg fotografering. Jeg bråsluttet treningen, ranet meg selv, og skaffet fotoutstyr. Først brukt og gammelt. Deretter oppgraderte jeg når jeg kunne. I dag kan jeg i det minste si at jeg er flinkere enn de fleste andre journalister til å ta gode pressebilder og filme video.
Etter noen år forsvant interessen for fotografering også. I februar 2017 oppdaget jeg sjakk. Bobby Fischer og Paul Morphy ble de store forbildene mine. Jeg ville skjønne hvordan de spilte. Hvordan de var blitt så gode. Moderne sjakk med Carlsen, Nakamura, Anand og Karjakin bryr jeg meg ikke særlig om. For meg er det gammeldags og romantisk sjakk som betyr noe. Fra å starte helt på scratch i februar, lære meg å flytte brikkene, har jeg på åtte måneder nådd en ELO på rundt 1200. Som i og for seg ikke er imponerende høyt. Men som for meg er et bevis på at også denne hunden kan lære nye triks. Jeg elsker å studere taktikker. Bare forsvinne inn i spillet. I starten gikk nettene med på å finne nye trekk, nye kombinasjoner, ny forståelse for spillet. Jeg spilte ut alle nivåene på en vanlig sjakkcomputer jeg fant på eBay. Døgnrytmen min ble helt kaos.
I dag tvinger studiene mine meg inn i en viss struktur i hverdagen. Heldigvis. Uten struktur forsvinner jeg i besettelsene mine.
Problematikk
I og med at jeg og flere jeg kjenner opplever marginalisering, så har jeg forsøkt å finne svar på hvorfor. Svarene jeg har funnet ligger i politikken. I den sosiopolitiske sfæren. Svarene jeg har funnet har også fått meg til å forakte. Noe som gjør at jeg kan opptre respektløst og hensynsløst overfor de jeg anser som politiske motstandere. Eller som brikker i murveggen. Jeg kan ikke gjøre annet enn å beklage dette. Beklage overfor alle de jeg har såret med mine uttalelser. Det er ikke slik at jeg hater dere som mennesker. Men jeg misliker det dere står for og representerer. Fordi jeg er en av dem som opplever å bli rammet. Sammen med flere jeg kjenner.