Nylig publiserte Dagbladet artikkelen «Med døde, hvite menn skal landet bygges», som tar for seg Arbeiderparti-leder Jonas Gahr Støres erklærte beundring for Ole Colbjørnsen («Ola Tiltak»), en Arbeiderparti-mann og tilhenger av planøkonomi i Norge på 1930-tallet. Innholdsmessig er artikkelen grei nok. Det all grunn til å spørre om planøkonomi som virket på 1950-tallet, ville virke i dag. Haken ved artikkelen er overskriften som insinuerer at problemet ikke primært er at Støre henter inspirasjon fra fortiden, men at det er en hvit mann han har latt seg inspirere av.
Dagbladets journalist, Andreas Økland, kaster seg dermed ut i en populær øvelse, mobbing og mistenkeliggjøring av hvite menn. I USA har man bedrevet denne øvelsen i flere tiår. Klassiske amerikanske forfattere som Herman Melville, Henry James og Ernest Hemingway har ved videregående skoler og universiteter blitt erstattet av minoritetsforfattere, gjerne kvinner og representanter for seksuelle minoriteter, av tredje eller fjerde rang.
I det siste har man også begynt å fjerne statuer av slaveeiere. Og siden en stor del av den amerikanske eliten før borgerkrigen i 1861–65, inkludert forfatterne av grunnloven og en håndfull presidenter, var slaveeiere, betyr det at man kaster minst halvparten av amerikansk historie og kultur før 1865 på skraphaugen.
Nå har vi selv begynt å gå i amerikanernes fotspor. Kvinnelige tenkere av tvilsom kvalitet, for eksempel Simone de Beauvoir, har for lengst blitt kvotert inn på pensumet til forberedende prøve i filosofi. OsloMet (tidligere Høyskolen i Oslo og Akershus) har gjort boken «Does my head look big in this?», som handler om en jente som bruker hijab, til obligatorisk lesning for dem som ønsker å bli engelsklektorer.
Siden noe må ut når fortellingen om den hijabbrukende jenta tas inn, betyr dette formodentlig at norske engelsklærere ikke lenger vil kjenne til forfattere som Charles Dickens, Rudyard Kipling og George Orwell. Undervisningen ved våre universiteter og høyskoler skal nå «avkolonialiseres». Hva dette går ut på, er foreløpig uklart. Det er grunn til å frykte at fag som er bygget opp gjennom århundrers møysommelig arbeid, nå vil bli rasert.
I Sovjetunionen på 1920-tallet og i Maos Kina under kulturrevolusjonen på 1960- og 1970-tallet forsøkte man også å skape en ny kultur basert på undertrykkelse av tidligere dominerende befolkningsgrupper, nærmere bestemt intelligentsiaen og overklassen. Resultatet ble et totalt sammenbrudd både kulturelt og materielt, endog hungersnød. Er det noe russere, andre tidligere sovjetborgere og kinesere ikke vil ha, er det en gjentakelse av denne type eksperimenter.
Det kampanjen mot hvite menn først og fremst vitner om, er et destruktivt selvhat, ikke minst siden mange av deltakerne i kampanjen, som Dagblad-journalisten, selv både er hvite og menn. Å protestere mot at vi skal kunne lære av hvite menn gir klapp på skulderen og stjerne i boken i miljøer som Dagbladet. Hadde en kinesisk journalist spurt om man kunne lære av gule menn, og dermed trukket arven etter Konfucius og andre kinesiske tenkere og statsmenn i tvil, ville vedkommende trolig ha blitt sperret inne på en mental institusjon. Hadde en afrikaner spurt om det var riktig å lære av svarte, ville dette ha blitt oppfattet som et tragisk uttrykk for et postkolonialt mindreverdighetskompleks.
Man kan like det eller ikke. Men 95 prosent av Vestens kultur – og 70–80 prosent av den globale kulturen – før 1970 har blitt skapt av hvite menn. Å ta avstand fra hvite menn og kulturen de har skapt, er derfor ensbetydende med å ta avstand fra mesteparten av det menneskeheten har frembrakt før 1970, altså den totale nihilisme.