Jimmie Åkesson valgte å boikotte SVT da kanalen i etterkant av partilederdebatten fredag gikk ut og tok avstand fra hans uttalelse om at integrering ikke fungerer fordi «de er ikke svensker, de passer ikke inn i Sverige». SVT er Sveriges svar på NRK.
NRK-sjef Thor Gjermund Eriksen hevdet det ikke kunne skjedd i Norge. Og ja, det er nok riktig. I Norge ville man funnet andre måter å signalisere sitt misbehag på.
Men er det Åkesson sier, sant? Er problemet at de som skal integreres ikke er svenske nok, eller hos oss, norsk nok?
Tenk hvis svaret er ja.
Oppvåkningen
Vestlig kultur og egenforståelse er i kraftig brytningstid i øyeblikket, og det har nådd et point of no-return for det gamle paradigmet. Naive forhåpninger om mangfold og multikultur kan ikke lenger motstå de realiteter og det ubehag stadig flere merker på kroppen og i sitt daglige liv.
Mennesker er mennesker. De er ikke perfekte, tolerante og harmoniske. Og det har kommet uforsonlige og selvhevdende kulturdrag inn som river teppet under det moralske byggverk som er satt opp i Vesten. Islams fascisme vekker motreaksjoner i europeerne. Gruppeidentiteter forsterker seg, «nasjonalismen» er på fremmarsj.
Men folk forlater det gamle tankemønster i ulik hastighet. Noen tviholder på sin «barnetro». De vil ikke høre at deres godhetsguder ikke finnes og ønsker realismens blasfemi tiet ihjel og kanskje forbudt.
Integrering fremover
Vi andre får heller være konstruktive. Norge kan fortsatt bli et bra land. Men vi må ta noen grep. Det første og viktigste er å gjøre det klart for de som har kommet hvilken kultur og verdier som gjelder her, og hva de kan forvente og ikke.
En misforståelse til nå har vært at folk ønsker å videreføre sin «egen» kultur, religion og tradisjoner. Men stemmer det?
Det stemmer kanskje for noen, for noen få av de som kommer i voksen alder. Men det stemmer kanskje ikke for majoriteten i generasjon to eller tre. Og da ender de unge kanskje med dobbeltliv, slik Shurika Hansen nylig var inne på. De lever som nordmenn og «fremmede» på samme tid.
Jeg har snakket med mange innvandrere som sier det samme: Vi blir utsatt for press fra våre egne, sosialt press. Og hvilket argument har vi for ikke å gi etter? Det norske samfunnet aksepterer jo at vi er «annerledes», bruker hijab, går i moskeen og omskjærer våre barn.
Så hva ønsker dere, da? spør jeg.
At det «våre egne» krever av oss ikke blir akseptert av dere, dere nordmenn, sier de. De ønsker å kunne bruke det norske samfunn som argument for å bryte med sin egen gamle kultur.
Men da må vi stille krav
Vi må forstå her i landet at folk i stor grad migrerer fra sin egen dysfunksjonelle kultur. Noen av dem forstår det ikke selv, men andre begriper det. Og de vil bort. De vil bort fra hijab, søskenbarnekteskap, sosial kontroll, sladder, og sitte å høre på det polariserende våset til en imam eller mulla i en moské.
De vil faktisk henge med venner, flørte, være et individ, vise håret, sminke seg, være homo, lesbisk, eller spise gris.
Og det er det vi må oppmuntre til. De vil at vi skal stille krav til dem. Unge muslimer i Norge prøver å gjøre opprør mot foreldrene. De ønsker å si til bestemor og far at hijaben ikke er lov. De ønsker å si at de føler det ubehagelig at de ikke kan svømme og ha gym med det annet kjønn.
De vil gjøre opprør, de vil faktisk bli (mer) som oss.
Så la oss hjelpe dem til det. La oss stille krav om at de blir som oss.
Hvis de ikke vil «bli som oss» kan de reise tilbake. Dit det er moskeer, nikab, arrangerte ekteskap og meningstyranni. Vi kan endog gi dem et økonomisk bidrag for å dra tilbake dit kulturen deres hadde sine røtter.
De fleste vil trolig velge å bli her i Norge, og være oss evig takknemlig for at vi endret deres kultur og tradisjoner. At vi krevde det.
For det er faktisk bedre hos oss, som regel. Det er det faktisk blitt nødvendig at vi minner oss selv på.