Det er nå 17 år siden det islamistiske terrorangrepet på World Trade Center. Vesten påbegynte deretter krigen mot terror, og dersom formålet med krigen har vært å tvinge islamismen og terrorismen i Vesten på retrett, er det bare å konstatere at den er eneste stor fiasko.
Krigen pågår ennå, og selv om vestlige styrker er terroristene teknologisk overlegne, kan det for oss som lever i Vesten virke som om vi er den tapende part i krigen mot islamismen på hjemmebane. På kort tid har den muslimske befolkningen i Europa eksplodert. På om lag femti år har prosentandelen muslimer i Norge økt fra 0 til 5. I vårt naboland mot øst er situasjonen enda mer prekær. Nå må den gemene svensken finne seg i at det fra moskeer i landet proklameres høyt og tydelig at «Allah er stor».
Krigen mot terror er fullstendig feilslått. I stedet for å stikke nesen sin borti sånt som vi i Vesten ikke har noe med, burde vi ha fokusert på å trygge egen befolkning for terror. Ser ikke våre ledere det store paradokset det er å kjempe imot islamister i Midtøsten, mens man samtidig inviterer dem inn i varmen i våre egne hjemland? Man driver en krig mot terror i land langt borte, mens man holder grensene åpne for terrorister, slik at angrepene mot oss her i Vesten bare kan øke i frekvens og intensitet. Man skaper raseri, en følelse av avmakt og underlegenhet blant folk i Midtøsten, for så å ønske mange av dem velkommen til Europa. Det er galskap.
Den muslimske masseinnvandringen har effektivt utlignet enhver fremgang krigen mot terror har hatt i Midtøsten og i Afghanistan. Man går et skritt frem og to tilbake, når fundamentalistisk islam får vokse i Vestens hjemland. Islamismen er i dag langt mer omfattende i Vesten enn den var for 17 år siden.
Og det er som kjent ikke bare terror som truer oss med et sterkt voksende islam. Det er blitt skrevet mange ganger, og det vil måtte skrives mange ganger til; det er klart det finnes enkeltmuslimer som ikke er problematiske, og som tilfører dette samfunnet noe positivt. Men den islamske sivilisasjonen er i sin helhet svært selvhevdende, bokstavtro og puritansk. Vi kan ikke lukke øynene for at muslimer generelt er i særklasse opptatt av sin tro. De få restene som fortsatt finnes av fundamentalistisk kristendom i Norge er riktignok ikke noe å skryte av, men å mene at disse, minkende gruppene skulle representere den samme trussel mot opplysningsverdiene som den raskt voksende muslimske minoriteten, er rene vrangforestillingen.
Mange muslimer tar avstand fra terror, men støtter samtidig mye annet som er problematisk for oss i Vesten. Det dreier seg om innskrenkning i ytringsfriheten, der en anselig andel muslimer ønsker å råde over hva vi i Vesten skal få lov til å ytre oss om deres religion, eller hva vi får tegne. 78 prosent av muslimer i Storbritannia ønsker å straffeforfølge den som tegner profeten Muhammed. Det dreier seg om seksuelle minoriteter, der det eksempelvis er avdekket at en majoritet blant britiske muslimer ønsker å forby homoseksuell praksis.
Det handler om at kvinners frihet til å bevege seg i det offentlige rom blir begrenset. I Paris finnes kaféer der kvinner i praksis ikke har adgang, fordi de okkuperes av muslimske nykommere, som ikke tolererer kvinnelige kafégjester. Seksuelle overgrep har vært noe kvinner har slitt med fremst bak lukkede dører, og noe som miljøet rundt oss som helhet har ansett for å være forkastelig. Nå blir offentlige plasser stadig mer utrygge for kvinner, og vi har fått subkulturer der overgrep, trakassering og sosial kontroll er noe man driver med i gjenger, og der brutal og ofte voldelig kvinneundertrykkelse sanksjoneres av et helt miljø, snarere enn å være hemmelighetsstemplet. Det utgjør faktisk en svært vesentlig forskjell på kulturene, en forskjell som merkes for europeiske kvinner.
Samtidig har de statsbærende sosialdemokratiske partiene i Norden blitt muslimenes ubestridte, foretrukne partier. Resett har eksempelvis rapportert at 80 prosent av muslimer med innvandrerbakgrunn stemmer Arbeiderpartiet. Støre og andre på venstresiden og i hans parti har ikke gått av veien for å bruke 22. juli-stempelet på den som har våget å snakke om gradvis islamisering. Påpeker man dette i sammenheng med muslimers overveldende støtte til Arbeiderpartiet kan man bli beskyldt for å fare med konspirasjonsteorier, men det er altfor påfallende til at man ikke kan stille spørsmål ved det.
Vi må nå forstå at en krig mot terror, mot islamisme, ikke kan vinnes ved å bombe land i Midtøsten samtidig som vi ønsker Midtøsten velkommen til Europa. Dagens migrasjonspolitikk og multikulturalisme er uforenelig med nasjonalstaten, som ligger til grunn for den velferd og trygghet vi har i Norge. Hva slags land vil vi etterlate våre etterkommere? Med de motsetningene vi har allerede i dag, hvem tror at det vil være bedre i 2050 eller 2100, om den demografiske utviklingen fortsetter? Innvandringens utforming er og forblir et være eller ikke-være for vår sivilisasjon.
Tiden er overmoden for å feie for egen dør, passe våre egne saker, og fremfor alt; trygge vår egen befolkning og sikre vår egen kultur og våre egne friheter. Vestens beste menn har ingenting i Midtøsten å gjøre, når Europa står i brann.