Som medlem av Norsk Redaktørforening gjennom førti år er jeg skuffet – og også litt overrasket – over at vårt hovedstyre har nektet redaktør Helge Lurås medlemskap.
Han selv synes visst det er greit nok – en grei avklaring. Men det er ikke, slik jeg ser det, like greit for redaktørfellesskapet. Vi trenger å komme sammen med kolleger som går litt motstrøms i vinkling og stoffutvelgelse.
Resett og andre opprørske elementer beriker den norske medieverden, vil jeg hevde.
Resett-plakaten
Vi som har eller har hatt ansvar i hovedstrøm-pressen er neppe så gemene og onde som vi beskyldes for i tweets fra det ovale kontor og i Resetts kommentarfelt.
Norske redaktører flest forsøker å gjøre en samfunnsinnsats nettopp på det samme grunnlag som Resett står på. Ihvertfall hvis man ser på Resett-plakaten, hvor hovedbudskapet – slik jeg leser det – er identisk med ting man finner i både Redaktørplakaten og Vær varsom-plakaten.
Men det står ikke til å nekte at det blant oss redaktører fins tendenser til selvgodhet og arroganse – ja, kanskje mer enn i mange andre yrkesgrupper.
Det verserer en historie om en redaktør i Finnmark som i EF-striden i 1972 hev en man utfor trappen fra annen etasje. Det var en fisker som ydmykt ba om å få inn et lite innlegg mot EF.
Historien gjentar seg
Vi har heller ikke vært flinke til å ønske «avvikere» velkomne i vårt felleskap. Jeg skrev sist vinter et lite innlegg i Aftenposten, som en kommentar til forsøket på fjerne finansmannen Øystein Stray Spetalen som varamedlem i Pressens Faglige Utvalg (PFU), fordi han hadde investert i Resett.
Historien gjentar seg, skrev jeg, og minnet om hvordan Morgenbladet-redaktør Christian Christensen følte seg trakassert den første tiden i Oslo Redaktørforening. Avisen var i 1963 overtatt av Libertas, noe som provoserte «det gode selskap». I boken «Mitt hode på et fat», beretter Christensen at det var bare én som ønsket ham velkommen – redaktøren for den like utskjelte kommunist-avisen Friheten.
Mitt håp, skrev jeg i Aftenposten, var at historien kommer til å gjenta seg også i fortsettelsen: For da jeg ble medlem i Oslo Redaktørforening femten år etterpå, var det nettopp Christensen som var formann der. Kanskje vi en gang kommer til å se Helge Lurås som styreleder i Norsk Redaktørforening?
Samfunnsinnsats
På sett og vis representerer Resett.no og Lurås nettopp den type journalistikk som Norsk Redaktørforening tradisjonelt har hegnet om. Jeg erindrer debattene i 1980-årene om hvem som skulle kunne bli medlemmer. NRKs distriktssjefer fikk opprinnelig ikke være med. For de drev mest med organisasjon og budsjetter og sånt, ikke politikk. Det samme med ukebladredaktørene, som ble beskyldt for bare å underholde – ikke søke å fylle en samfunnsrolle med politisk tilsnitt.
Etter hvert kom de med i redaktørforeningen omtrent alle sammen som ønsket det, både de som tenkte økonomi og de som la vekt på underholdning. Såvidt jeg erindrer var vi et par hundre medlemmer i 1970-årene. Idag er det rundt 700, og flertallet av disse driver med andre ting enn det som tradisjonelt var redaktørens hovedoppgave; å bidra til samfunnsdebatten. Etter å ha lest Resett jevnlig siste året vil jeg hevde at Helge Lurås fremstår som en redaktør av «gammelt merke» – i større grad enn de fleste medlemmer av Norsk Redaktørforening, faktisk.
«Avstå fra vrede»
Min holdning til Resett er i hovedsak den samme som den lærer og samfunnsdebattant John Glenn Robertsen nylig gav uttrykk for: At det norske samfunn absolutt trenger denne mediekanalen, men at den har et betydelig forbedringspotensial hva angår kommentarfeltene.
Det ville vært fint om man der kunne få en grunntone mer preget av høflighet, sømmelighet og dannelse litt mindre «rølpete», så å si.
Så fikk da Robertsen også øyeblikkelig smake publikums vrede.
Det får vel også jeg, for det er visst en god del illsinte sjeler der ute. Men jeg minner om Skriftens ord: «Avstå fra vrede og la harme fare! La ikke din vrede opptennes, det fører bare til det som ondt er.»
Eller oppskriften fra journalistutdannelsen: Stå på ett ben når du skriver, og sett deg så sindig ned og stryk det overflødige!