Politikerforakt skapes kun av uærlige og egoistiske politikere. Ingen andre. Det sies at politikere gjenspeiler samfunnet i og med at dette er valgte representanter for folket, men det er heldigvis ikke sant.
I Norge er politikere organisert i politiske partier. Partiene stiller til valg, og hvis de blir valgt inn (får mandat) av velgerne, kan de styre på vegne av folket. Men folket kan altså ikke bestemme hvilke personer som skal være statsråder feks. Det er det partiene selv og deres valgorgan som gjør.
Erik Bye og Astrid Lindgren blir ofte sitert på hva de mente om politikere og deres oppgaver. Erik Bye minnet oss på at våre politikere ikke er våre herrer, men våre tjenere, mens Lindgren mente at når mennesker med makt slutter å lytte til folk, så er det på tide å bytte dem ut.
Problemet er at ingen ser på det å være politiker som det samme som å være en tjener. Tjenere kjører ikke rundt i svarte limousiner, flyr på business klasse eller spiser flotte middager ved kongens bord. Det er derimot tjenere som kjører bilene, flyr flyene og serverer maten.
Mennesker med makt har da heller aldri lyttet til vanlige folk. Hvorfor skal de nå gjøre det? Å bytte dem ut er lettere sagt enn gjort, da vi som før nevnt her, ikke kan velge personer til et stortingsvalg. Så lenge en politiker er populær innad i sitt parti, er han trygg.
Sannheten er at det å være politiker er et yrke på lik linje med advokat eller forsikringsagent, med den forskjellen at man må være enda bedre til å lyve og love ting man ikke kan holde. Besitter man i tillegg egenskaper som nådeløshet, likegyldighet, kynisme og ærgjerrighet, så er mulighetene gode for en stortingsplass og kanskje også en statsrådstaburett hvis man er ekstra kynisk. Har man først oppnådd dette, så vinker en toppjobb i Europa på deg, ihvertfall hvis du viser deg ekstra god til å følge de «spillereglene» som da må følges.
Vi snakker altså rett og slett om en karrierestige uten sidestykke. Man finner knapt noe tilsvarende i andre yrker. Et pill råttent system hvor det gjelder å være seg selv nærmest. I det ene øyeblikket fråtser man i dyre snitter under ett eller annet tåpelig seminar uten mål og mening, for i det neste å gråte foran TV kamera over alle de sultne barna i afrika.
Så når Mazyar Keshvari nå blir avslørt for økonomisk svindel av stortingets reisemidler, så føyer dette seg bare inn i en lang, lang rekke av andre politikere fra alle mulige partier som gjør hva de kan for å utnytte sin posisjon. Noen bruker sin maktposisjon til å oppnå seksuelle tjenester mens andre ser økonomiske fordeler eller andre muligheter for seg selv og sine.
På toppen av dette besitter de frekkhetens nådegave ved å utgi seg for å være «folkevalgte». De er flinke til å manipulere folk til å tro at de faktisk er tjenere, mens de i virkeligheten kun meler sin egen kake.
Når Knut Arild Hareide nå bryter totalt med det han lovte velgerne under valget, så bør ikke det komme som noen overraskelse på noen. For det første er han jo en politiker, altså en løgner. For det andre så har han snakket med Jonas, og funnet ut at han heller vil spise snitter sammen med ham og ikke Erna. Det er jo bare å gjøre slik han vil det, uten å tenke på velgere eller andre. Han kommer sågar med en trussel om å trekke seg hvis partiet hans ikke følger hans ønske. Hvis man skal se på det som en trussel da, og ikke en gave.
Seksuell trakassering, lekking av statshemmeligheter, økonomisk svindel, frynsegoder og gud vet hva mer. Når man ser på listen over hva våre politikere foretar seg, så skulle man ikke tro det var Stortinget man snakket om, men Oslo fengsel.
På tide å bytte ut alle politikere med det eneste riktige i et demokrati – folkeavstemninger!