I Norge lever nesten 500 personer under det strengeste sikkerhetsregime. Mange av disse er ungdommer og barn som alle frykter for sitt liv, og særlig innvandrerjenter som er redde for å bli drept av sin familie og represalier fra sitt tidligere miljø. Dette er typisk æresdrap som blir benyttet for å opprettholde æren der jenta har vært beskyldt for å vanære sin familie.
Det disse har til felles er at de må bryte med sitt gamle nettverk og forlate skole, nabolag og arbeidsplasser. Den type æreskultur som tvinger innvandrerjenter på flukt er grotesk, og ikke minst et stort samfunnsproblem, som fratar gjerningspersonen ansvar, mens ofrene ofte er de som må skjule seg, og gå gjennom ekstrem påkjenning.
Det å bli truet på livet, er en stor påkjenning for hvem som helst, men aller verst er det for barn og ungdommer som blir sviktet på en så grusom og brutal måte av deres nærmeste. Hele deres verden blir snudd på hodet, og tilliten til voksne omsorgspersoner blir aldri den samme igjen. Følelsen av å vite at deres levemåte provoserer frem tanker om at de må bli drept for å skåne familiens ære, kan umulig være lett å leve med. Faktisk så tror jeg at den følelsen oppleves som svært opprivende og dyster.
Disse jentene må ha fiktive navn, hemmelige adresser, og miste alt det de hadde av trygghet og venner. Hele deres verden blir snudd på hodet. Det paradoksale her er at disse foreldrene ofte er fra land der de selv er drevet på flukt, men de utsetter sine barn for en brutal og ubegripelig flukt selv. Disse jentene blir tvunget til å gå gjennom strenge sikkerhetsrutiner daglig, og disse sikkerhetsrutinene bidrar til høyt stressnivå.
Å leve i skjul
Tenk å måtte på daglig basis tenke på om dørene er låst, eller at du ofte må se inn i kikkhullet for å se om noen beveger seg utenfor ytterdøren for å planlegge hvilket vindu du skal rømme ut av. Eller det å aldri kunne ha navnet sitt på postkassa, eller å i det hele tatt eksistere med sitt gamle navn og identitet. Du blir identitetsløs, du mister alt som noen gang har definert deg som menneske.
Forsiktigheten strekker seg lengre enn navn på postkassa, og den krever at den som skjuler seg også har voldsalarm, innbruddsalarm og sikkerhetslås. Disse jentene er stengt inn i sin egen lille utrygge boble som igjen bare minner dem på hvor lite frihet de har, og hvor mektig æreskulturen er. Når telefonnummeret til politiet og krisesenteret er det som er prioritert som viktigste telefonnumrene å kunne utenat, er livskvaliteten redusert kraftig, og alt det du gjør er bare å eksistere. På andres premisser, og ikke dine.
Å bryte eller bli
Disse jentene lever i spagaten mellom to kulturer, og det kreves at de holder seg lojale mot familiens kultur. Det er typisk i klanmentaliteten at lojalitet er noe som kreves av en stor gruppe. Du kan enten underkaste deg normene, og få aksept, eller være rebell og bli utstøtt. Bryter du ut av miljøet, eller sier mot miljøet, vil konsekvensene bli store.
Å få en slektning fra hjemlandet inn til Norge er viktig for disse familiene. Det gjør de enkelt ved å gifte bort jenta med sin fetter, for deretter å få ham til Norge på familiegjenforening. Og jentene er brukt som middel for å få samlet storfamilien. Dette bidrar til at jente blir æresstyrt og holdes nede av sine familier.
Disse familiene trenger streng tatt ikke være uintegrerte familier. De kan også være godt utdannet med gode jobber der de ser integrerte ut utenfra. Det de mangler, er respekt for jentenes ukrenkelige selvbestemmelse over egen kropp og seksualitet, men også evnen til å løfte frem selvtenkende individer. De er selv styrt av klanmentalitet, og kan derfor ikke bare ta avgjørelser basert på selvrefleksjoner og individuelle valg. De tenker mest på hva som kan opprettholde familiens ære. Hva de andre vil tenke, og hvordan de selv ikke mister ansikt.
Send dem hjem
Som en kvinne med innvandrerbakgrunn, er det veldig provoserende å lese om jenter og kvinner som må leve med slike sikkerhetsregimer for å holde seg i live. Dette altså i verdens mest likestilte land, der vi gang etter gang topper listen over verdens beste land å bo i.
Når det gjelder frihetsberøvelsen innvandrerkvinner blir utsatt for, bør vi kunne finne andre løsninger enn de vi har fra før. Det bør være mulighet for å frata enkelte statsborgerskap dersom de ønsker å ta livet av sine barn og drive de på flukt. Vi trenger disse tiltakene for å legge skylden der den hører hjemme. Det er uten tvil på miljøene som holder disse ukulturene i live, og spesielt foreldrene som tyr til barbariske og inhumane straffetiltak. Slike mennesker kommer aldri til å integrere seg, eller bli verdimessig assimilerte. De kommer derimot til å spre sin ukultur, og det har vi ikke behov for.