Hareide prøvde seg på et ideologisk kupp, men tapte så vidt. Samtalene med «kristen-Jonas» hadde overbeviste ham selv, og i kulissene satt Kjell Magne Bondevik og Oslosenter-kumpan Steensnæs. Bli med meg/oss til venstresiden, dette er et verdivalg. Fremskrittspartiet er av det uspiselige slaget. Vi – de gode menneskene – hører til blant sosialistene.
Det var jevnt, partiet er splittet. Og situasjonen er nokså absurd. Partiet er mobilisert og trukket i kristensosialistisk retning – mot venstre – men ikke nok. Og i en slik situasjon skal de umiddelbart tre inn i regjering med det «forhatte» FrP.
Rent forhandlingsmessig har de nok gode kort. Nå må ikke Erna Solberg og Siv Jensen gi noen mulighet til omkamp. KrF må inn regjering, og de må gis noen seire. På lang sikt er det vanskeligere å si hva KrF kan oppnå, og hvorvidt de når over sperregrensen neste gang. Hva med de som gråt på Gardermoen? Har kristensosialistene tenkt til å gi seg uten kamp?
Kampen om KrFs retning er spesifikk for partiet. Deres kjernesaker fremstår som underlige for mange andre. Bistand, abort og familie (pluss altså klima). Men de siste ukers diskusjon internt speiler likevel en brytning som Norge går gjennom generelt. Skal «populistene» til høyre behandles som paria eller med folkeskikk og (avmålt) respekt.
KrF har (så vidt) endt opp på «respekt». Det vil prege norsk politikk i lang, lang tid.