Jeg leste teksten til Kris Espersen forleden dag. Han, som så mange andre, har prestert å lulle seg inn i den behagelige drømmen i det liberalistiske tankesett. At nordmenn i 1770 ikke nødvendigvis hadde rett om alt, det er ikke noe Espersen ser ut til å reflektere over.
Norge er orwelliansk, sier han, og ‘avkler’ etterpå vår lovgivning om ytringsfrihet. Det Espersen selvfølgelig overser, som de fleste andre i hans kretser, er at å se på én enkelt lov ikke gir et tilstrekkelig bilde av hva rettsregelen er. For å dømmes for hatytringer må man ikke bare ha ‘fremmet hat’, slik lovteksten uttrykker. Man har nemlig betydelig vern etter grunnlovens §100 om ytringsfrihet, som medfører at bestemmelsen skal tolkes innskrenkende. Om Espersen var overhodet juridisk kyndig ville dette vært åpenbart.
Realiteten er at du nesten uten unntak kan si hva du vil, i en politisk kontekst.
Boot-boys-lederen uttrykte på begynnelsen av 2000-tallet, under en demonstrasjon, følgende: «Vår kjære fører, Adolf Hitler og Rudolf Hess satt i fengsel for det de trodde på, vi skal ikke vike fra deres prinsipper og heltemodige innsats, tvert imot skal vi følge deres fotspor og kjempe for det vi tror på, nemlig et Norge bygget på Nasjonalsosialismen!» Litt tidligere hadde han uttalt at jødene ødela vårt land ved å suge det tomt for verdier, og at innvandrere voldtok og drepte hver dag.
Høyesterett frikjente så mannen. Dommen har blitt kritisert i teorien, så dette er nok et klart grensetilfelle, men realiteten er likevel at man kan si mer eller mindre tilsvarende ting uten konsekvenser. At behovet for å hedre nasjonalsosialismen, og å fremme usanne påstander, er såpass stort at det får vern av grunnloven, er vel talende for hvor lite ‘identitetspolitikk og krenkelseskultur’ har slått rot i Norge.
Han synes også å tro at det er Kripos’ oppgave å håndheve diskrimineringslovgivningen, all den tid han viser til den nye lovens §13. Denne er selvfølgelig en administrativ, ikke strafferettslig regulering. En begrensning i ytringsfriheten er det selvfølgelig, all den tid å grafse kvinner på rumpa også er en ‘ytring’, men selv en prinsippfast liberalist burde innse behovet for å kunne reagere på slike inngrep i integriteten til andre mennesker. Det er for øvrig diskrimineringsombudet som skal ta seg av sakene, og det er også bare en videreførsel av nåværende rett, og ingen endring. Slikt sett er det kanskje ikke så rart at vi lar være å debattere det opp og ned.
Det beste med teksten er imidlertid Espersens forsøk på å foreta en et resonnement. Han har til og med delt opp resonnementet i egne linjer for å tydeliggjøre hvordan man skal tenke. Forsøket går ut på å ‘avkle’ forbudet mot hatefulle ytringer, men Espersen gjør lite annet enn å avkle seg selv som tenkende menneske.
Han skriver følgende:
«Hat er en følelse.
Det er ingen måte å vite hva noen andre føler.
Ergo er ikke en hatytring en målbar størrelse for avsenders intensjon, kun en projeksjon betrakteren gjør seg om avsender.
Med andre ord er man nå kriminell om noen som ikke liker deg har motiverte vrangforestillinger om ditt følelsesliv.»
Jeg er ikke kjent med Espersens juridiske kompetanse ut over den han har prestert så langt, men i nådens navn kan jeg jo tipse han om en litt viktig lov kalt straffeloven §21. Denne sier at uten forsett kan man ikke straffes, altså at man må være klar over konsekvensene av sine handlinger. Hva tror Espersen at dette betyr? Tror Espersen at dommeren objektivt kan vite hvorvidt personen hadde forsett om å drepe? Tror Espersen at vi kan objektivt konstatere hvordan hjernevirksomheten til en person var i gjerningsøyeblikket?
Det kan nemlig virke slik. I alle fall virker det som at Espersen mener det burde være slik, for ifølge Espersen er jo vurderinger basert på den antatte tankevirksomheten til avsenderen, tolket utifra den aktuelle avsenders handlingsmønster, bare en ‘projeksjon’.
Akkurat det kan jeg forsåvidt være enig i. Det er bare en projeksjon. Konseptene forsett, hensikt og skyld er bare menneskelige konstruksjoner basert på en projeksjon, men uten de ville systemet kapitulert. Og jeg tipper at selv Liberalistene ikke er mot å droppe strafferetten, eller å utvide skyldkravet til uaktsomhet.
Neste gang Espersen bestemmer seg for å skrive, kan det være taktisk å bruke hjernen. For slik tilfellet er nå, er det ikke en gang sannsynlig, langt nær bevist ut over enhver rimelig tvil, at han har tenkt i gjerningsøyeblikket.