Når Klassekampen omsider anmelder Ole Asbjørn Ness’ roman Aftenlandet, slik Resett, NRK, HRS og Dagbladet har gjort, kan det synes som om de er på en intellektuell trip. Islamkritikken boken rommer er tiet til fordel for utlegninger om detaljer i språket, et som visstnok viser at Europa har solgt sjelen til USA.
Ordet islam nevnes ikke en eneste gang i anmeldelsen. Samtidig er det umulig å lese bokens nittitalshandling uten å tenke over hva det moderne Europas møte med islam har gjort med hvordan vi tenker om islam i dag. Islam er et kjempetabu i den dannede samtalen, ifølge Ole Asbjørn Ness.
At Klassekampen, som har et eget bokmagasin, ikke har anmeldt Ness’ bok Aftenlandet før nå vitner om at de har kviet seg for det. De har ressursene. Og vel så det.
God dag mann økseskaft
«Det klinger dessuten litt engelsk av noen av setningene,» skriver anmelderen på nynorsk. Nevner bruddstykker som: «en absurd sum med penger – vær en mann». En form for amerikanisering, kaller han det. Ikke problematisert, men internalisert og naturalisert i romanen. Slik snakker en litteraturviter.
Dette er et europeisk forfallstegn, ifølge Klassekampen. Det blir ytterligere poengtert i en oppfølgende kronikk i avisen.Er det ikke naturlig at en romankarakter som bor i London og har hodet sitt i Wall Street, vil tenke i engelske og amerikanske baner?
Klassekampen undrer seg over at en roman som uttrykker uro for den europeiske kulturens forfall ikke ser ut til å være bekymret for amerikaniseringen som siver inn helt ned på setningsnivå. Avisen finner noe uvesentlig og gjør det, på et petimeters vis, vesentlig. Gjør slik anmeldelsen «viktigere» enn boken. Forteller hva Ness egentlig burde ha skrevet om.
Hva er en roman?
En forfatter skal inn under huden på leseren, og helst inn i beinmargen på tiden vi lever i. Ta den på blodig alvor. Skrive ut av kroppen det usynlige. Det minste man kan vente seg av litteraturvitere er at de observerer og reflekter over det forfattere stiller frem. At de neglisjerer en svært vesentlig del av hva romanen egentlig handler om er underlig.
Det er riktignok en roman som tar for seg flere viktige tema. Kynisme, nihilisme, kjærlighet, dramaet og religion. En anmeldelse vil nødvendigvis behandle deler av en rik roman stemoderlig. Men å ikke nevne islam ved navn i en anmeldelse av Aftenlandeter å omgå egen samtid. Ikke ville forstå den. Ness viser at Europa meget vel kan ha gitt fra seg deler av sjelen. Men det er ikke USA som har bosatt seg i ruinene.
Egen dekadanse er vendt mot europeere i møte med et islam. Islam kan love deg noe etter døden. Skammer seg ikke for å tro på det hellige og usynlige. Derfor satt islamistene på gulvet i London, lagde «moskeer» av små, tarvelige rom, ventet på sin tid, slik Ness beskriver det i Aftenlandet. Hva har ikke skjedd siden nittitallet?
Om en roman omhandler religion, og aller mest islam, forventer man at en profesjonell søker innsikt i tematikken. Men det er neppe mangelen på tilgjengelig informasjon som er problemet.
Hvor er vi 2018?
Hva med å ta diskusjonen på alvor? Hvor er vi som lesere i 2018 hvis vi ikke lenger kan lese romaner uavhengig av politikk? Skal vi brenne Knut Hamsun på venstresiden, og Dag Solstad på høyresiden? Være fornøyd med det. Tro at kunst er like firkantet og umenneskelig som politikk. Og forresten, hvem tør brenne koranen?
Ness’ tidligere kollega i Finansavisen, Kjell Erik Eilertsen, gikk nylig ut med avslørende detaljerrundt artikkelserien Innvandringsregnskapet, som de skrev sammen. Innvandring til Norge koster ifølge Eilertsen 250 milliarder i året. Og det ble hysjet, etter en innstendig bønn, da artikkelserien ple publisert. Noen «detaljer» er viktigere enn andre. Eller hva Klassekampen?