Under abortdemonstrasjonen skulle det være kun kvinnelige appellanter etter Kvinnegruppa Ottars ønske. En av disse kvinnene ble syk, og da skulle Jan Erik Søndeland steppe inn for sin partikollega. Kvinnegruppa Ottar som har som mål å splitte laget, nekter Søndeland å tale kun fordi han er en mann.
Jeg personlig mener at vi skal være kompromissløse på at kvinnekroppen er kun kvinnens ukrenkelige valg. Abortloven skal ikke røres, og så enkelt er det. At Ottar kjemper for å ha denne loven uendret, stiller jeg meg 100 prosent bak. Likevel viser Ottar her total mangel på innsikt i likestillingen når de nekter noen talerstol kun basert på deres kjønn.
Alle kvinner har en far, kanskje en bror, mann eller bestefar. Å takke nei til støtte fra menn i form av appeller, er å stagnere likestillingen. Som for øvrig bør være til kvinnens og mannens fordel, men spør du en radikal feminist, har kvinnene enerett på likestilling. Da er det ikke lenger likestilling, men kvinnekamp der mannen er fienden. Vi kvinner blir redusert til noen stakkarslige vesener og det skal jeg ha meg frabedt.
Det sier oss egentlig at radikale feminister mener at kvinner er det svake kjønn som må til stadig tas hensyn til. Hvorfor skulle de ellers føle seg truet av tilstedeværelsen av en mann? Forstår de ikke at vi trenger menn for å reprodusere oss?
Om vi kunne forsøkt å sett saken fra en annen vinkling, og avvist en kvinne kun fordi hun er en kvinne, hadde vi hatt det som avisoverskrifter i mange dager. Her hadde vi alle vært enige om at likeverd og likestillingen var i fare, og massive demonstrasjoner hadde blitt mobilisert.
Kvinnegruppa Ottar gjør seg selv irrelevante med sitt hat mot menn. Det er egentlig like greit. Den radikale feminismen viser en konstant feighet når det gjelder den ekte kvinnekampen.
De er heller ikke helt ukjent med kritikk fra meg når det gjelder deres unyanserte fokus på kvinnekampen.
Men en ting er klart: Kvinnegruppa Ottar representerer ikke oss kvinner. Kvinner flest har ingenting i mot å samarbeide med menn. Menns tilstedeværelse truer ikke vår eksistens. Og når vi ofte etterspør den mannlige støtte til kvinnekampen, bør vi ikke utestenge menn fra kamper som bør tas som et lag og ikke som en splittet gruppe der kjønn definerer hvem som har rett til å gi støtte eller ikke.