Mange hadde store forventninger da FrP inntok regjeringskontorene. Den jevne FrP–velger så for seg redusert innvandring, mindre bompenger og en enklere hverdag. Det var tross alt slagordet til partiet.
Men skuffelsene har vært mange. Den totale handlingslammelsen under den såkalte «flyktningkrisen» i 2015, hvor tusenvis av migranter syklet uhindret over grensa mellom Russland og Norge, var et skremmeskudd. På ett år slapp Norge – med FrP i førersetet – inn over 30.000 migranter, hovedsakelig økonomiske migranter, til en anslått kostnad på nærmere 300 milliarder kroner (livsløpskostnader).
Bompengesaken er et kapitel for seg selv, og har vært mye omtalt.
Så kom Listhaug–saken. FrPs mest populære politiker ble ofret for at Siv & co skulle beholde taburettene. Listhaug var den eneste som satt igjen med et snev av integritet etter den saken.
Men det stikker dypere: FrP er i ferd med å bli en del av det forhatte «etablissementet». FrP er ikke lenger motkultur. De har blitt en del av problemet. Kanskje nettopp derfor er FrP ett av få såkalte høyrepartier som går tilbake i Europa: SD hadde for få år siden 2,7 % i oppslutning, mens FrP snuste på 30 %. Nå er SD snart Sveriges største parti, med en oppslutning rundt 20 %. FrP kryper stadig nærmere titallet.
Nå forhandler de altså om å finne et kompromiss som gjør det mulig å få KrF inn i regjering. For å si det enkelt: Jeg er ikke lenger medlem av FrP.
Et eksempel på hvordan FrP har latt seg marinere i politisk korrekt terminologi, er den nye rapporten Nasjonal risikovurdering (NRV).
På side 83 i rapporten tar man for seg trusselen fra høyreekstremisme. Her sveiper man innom de «nynazistiske miljøene», som er forsvinnende små i Norge, det handler om rase og konspirasjonsteorier etc. Så kommer følgende:
En fløy av det høyreekstreme miljøet har hovedsakelig muslimer i sitt fiendebilde. Disse mener også at norsk kultur og nasjonal identitet trues av innvandring og religionen islam. De legger imidlertid mindre vekt på rase enn tradisjonelle nynazistiske miljøer. Ytringer fra disse høyreekstremistene bærer sterkere preg av islamofobi enn tidligere. Dette er et utviklingstrekk som sammenfaller med det bildet vi ser i andre europeiske land, hvor islamkritiske strømninger er sentrale. Anti–islamske holdninger kommer særlig til uttrykk på internett, men også gjennom demonstrasjoner og markeringer.
Hvis man mener at nasjonal identitet trues av at befolkningen byttes ut med mennesker som har helt andre oppfatninger om hva som er rett og galt, så er man høyreekstrem. Flertallet er ekstremt? Man er høyreekstrem hvis man misliker dødsstraff for frafall? Er man litt Hitler hvis man ikke er helt enig i at blasfemi, utroskap (kvinnelig) og krenking av profeten skal straffes med døden? Er man høyreekstrem hvis man ønsker å bevare trygghet og sunn økonomi i det eneste landet som er vårt hjem? Selv Resett våger ikke trykke bilder av de såkalte Muhammed–karikaturene, siden en liten redaksjon ikke har ressursene til å beskytte sine ansatte.
Og så er det dette ordet: Islamofobi. Det er er tulleord, i slekt med integrering. Det er et ord som ikke henviser til noe som eksisterer i virkeligheten, som enhjørning.
Islamofobi er et begrep som blir brukt av islamister for å innføre blasfemilover via bakdøren. De bryr seg ikke om det er en juridisk lov: Bare folk er redde nok så virker «loven» etter sin hensikt. Hensikten er å stanse all kritikk av islam. Selv muslimer syns dette er et latterlig begrep, se bare hva Maajid Nawaz har å si på to minutter:
At en justisminister fra FrP lar slikt publiseres i sitt navn, er bare enda en spiker i kisten til et parti på vei mot stupet.
Fra samme rapport merker jeg meg følgende: Under vurderingen av hvilken risiko ulike grupperinger utgjør for befolkningen, står det under kapitelet «Høyreekstremisme»:
Det er lite sannsynlig at høyreekstreme grupper vil begå terrorhandlinger det kommende året. Organisasjonsbygging og rekruttering vil fortsatt være den primære målsettingen. En utfordring er imidlertid at mange høyreekstreme har en vid fortolkning av selvforsvar, noe som kan senke voldsterskelen til enkelte, for eksempel i forbindelse med offentlige markeringer.
Under kapitelet om «Venstreekstremisme» står det derimot at dette er et marginalt fenomen i Norge, og de driver mest med uthengning av høyreekstreme:
Det er svært lite sannsynlig at venstreekstreme vil begå terrorhandlinger i det kommende året. De aktivitetene som utføres av venstreekstreme, defineres primært som ordensforstyrrelser.
Høyreekstrem vold: lite sannsynlig. Venstreekstrem vold: SVÆRT lite sannsynlig.
Når Uppdrag Granskning undersøkte dette i Sverige(!) for noen år tilbake kom det frem påstander om at over 90 % av den politiske volden kom fra venstreekstremister. Du vet, de som lager opptøyer, maskerer seg, får lønn av Soros (Antifa) etc.
Hvorfor vil FrP administrere en slik språkbruk?
Selv Listhaug faller for denne fristelsen. Jeg har gjentatte ganger sagt om Listhaug: Hun er Norges beste politiker. Men hun er dessverre alt for liberal i migrasjonsspørsmål. Hun bruker fiendens språk når hun til stadighet snakker om integrering og at de med beskyttelsesbehov skal få bli. Hele verden har beskyttelsesbehov! Også mine barn, som må leve livene sine i det multikulturelle paradiset som våre politikere har skapt.
Når FrP lar sin egen regjering skrive under FNs migrasjonsavtale, slipper inn rekordmange migranter, lar antall bomringer vokse og i tillegg bruker ord som islamofobi og beskyttelsesbehov – har da FrP utspilt sin rolle?
Kan FrP komme tilbake med ny ledelse? Eller trenger vi et nytt parti?