«Konspiratorisk, ondskapsfullt og primitivt fra Resett om kvinner i Forsvaret» er tittelen på et innlegg fra Janne Haaland Matlary og Louise Dedichen. Jeg har åpenbart tråkket på noen ømme tær.
De to kvinnene kommer med flere tendensiøse påstander om hva jeg skal ha ment, men det skal jeg la ligge. For den debatten som trengs er hvorvidt målsettingen som de målbærer om at «Forsvaret trenger flere kvinner» egentlig er fornuftig eller ikke. Og det var den bredere debatten jeg ønsket å få på dagsorden med mitt utspill i etterkant av forliset av KNM Helge Ingstad.
Ambisjonen om flere kvinner i Forsvaret er politisk bestemt og følger av en holdningsendring og en feministisk kampanje ellers i samfunnet. Den er ikke basert på en analyse av hva som vil gi det beste militære forsvaret.
Min holdning er ikke at det overhodet ikke skal være kvinner i Forsvaret, men det kan godt være at 10 % kvinner gir et bedre Forsvar enn 20 % for ikke å si 50 %. Men den debatten har man heller ikke. Ja, som oberstløytnant Harald Høiback skrev i fjor, man ønsker ingen forskning på det i det hele tatt.
Jeg tror vi må innse at norske mannlige offiser har yrkesstolthet og at de vil ha det beste forsvaret, og det får man ikke nødvendigvis når kvinner blir kvotert inn på lavere krav enn menn. Men det er også klart at mange menn er høflige og ikke alltid sier ifra. Min opplevelse er at vi har fått en kultur i Forsvaret hvor menn ikke tør å lufte bekymring for at den økte kvinneandelen faktisk går ut over de operative evnene, slik Høiback også dristet seg til å si i fjor.
Det er åpenbart at dette har falt Dedichen og Matlary tungt for brystet, men det blir ikke mindre riktig av den grunn. I det minste burde vi tillate diskusjon og ærlig, ikke-ideologisk forskning på feltet. Vi har ikke Forsvaret kun for at det skal være et fint arbeidsmiljø for de ansatte. Dets oppgave er å nedkjempe en fiende og forsvare landet.
Innlegget ble først publisert i Aftenposten.