Mennesket har de nødvendige egenskapene og primærfølelsene for å overleve – glede, sorg, sinne, frykt, forakt og overraskelse. Våre primære følelser er veiledere som har til hensikt å holde oss selv og våre barn i live. I gode tider er det mindre behov for sinne, frykt og hat. I vanskelige tider er disse følelsene nødvendige for å beskytte eget liv og føre genene videre. Våre følelser har, i kombinasjon med vår høye intelligens og vår karakteristiske anatomi der vi går på to ben, gjort oss til verdens mest fremgangsrike dyreart. Idealistene vil imidlertid ikke akseptere dette og mener at sinne, frykt og hat er negative følelser som må bekjempes. Det som nå skjer i Norge og den vestlige sivilisasjon savner sidestykke i historien. De naturlige følelsene som skal beskytte mennesker mot undertrykkelse og invasjon er definert som noe sykt og kriminelt. Hva er det egentlig som foregår?
I vår kultur og i vårt utdannelses- og sosialiseringssystem har naturlige og sunne menneskelige følelser blitt omdefinert som noe skadelig og irrasjonelt. På den norske utgaven av Wikipedia står det bl.a. følgende om hat:[1]
«Hat er ikke fornuftsstyrt» og
«Hat kan være personlig eller kollektivt og er drivkraft for en rekke handlinger og konflikter, blant annet vold, rasisme og terror»
Hat omtales utelukkende som en irrasjonell og svært farlig drivkraft som kan forårsake vold og terror. Dette repeteres ofte i nyhetsbildet der mainstream media på en snedig, men skadelig måte kobler hat sammen med kriminalitet og rasisme. «Hatkriminalitet» florerer i tabloide overskrifter og artikler, som beskriver rasisme og blind vold. Ved å koble disse begrepene sammen, så knyttes hat intuitivt til noe negativt og kriminelt i vår dagligtale. Hat er imidlertid verken irrasjonell eller tilfeldig. Følelsen hat er målrettet og et resultat av tusenvis, ja millioner av vurderinger som vår hjerne gjør til enhver tid når den konstant vurderer trusler og muligheter. Den naturlige og sunne følelsen hat er derfor rasjonell og målrettet og må ikke forveksles med følelser av rotløshet eller avmakt eller det blinde hatet som er en konsekvens av politisk eller religiøs hjernevask. Når naturlige responser på trusler omdefineres som noe kriminelt, avvæpnes vanlige mennesker og de mister et viktig forsvarsverk mot parasittisk og sosiopatisk oppførsel.
På samme måte som ved hat, er også frykt til dels blitt omdefinert som noe patologisk. På den norske utgaven av Wikipedia står det om frykt:[2]
«Frykt eller redsel er en følelse som man kjenner ved trussel eller risiko, både ekte og innbilt» og
«Redselen varierer kraftig fra person til person, og kan strekke seg mellom en mild følelse av uro og ekstrem redsel, kalt paranoia, skrekk eller fobi»
Det står lite om hvilken funksjon frykt har for vår selvopprettholdelse og helse, utover at den aktiveres ved en trussel. Isteden påpeker artikkelen at frykt kan ta patologiske former som paranoia, skrekk eller fobi. Dette er en alvorlig undervurdering av en viktig primærfølelse. Følelsen frykt er ikke patologisk. Den er isteden en sentral og naturlig del av vår intuisjon, vår automatiske og rasjonelle respons, på trusler og muligheter. Vår hjerne kartlegger til enhver tid miljøet vi ferdes i. Basert på tidligere inntrykk og erfaringer, vil følelsen frykt bli aktivert når hjernen kjenner igjen en situasjon som er truende. Følelsen frykt har derfor som funksjon å varsle oss om fare, slik at vi kan treffe nødvendige tiltak for å beskytte oss selv og vår familie. Når vi blir redde aktiverer nervesystemet automatisk kroppen vår. Hormonet adrenalin skilles ut, hjertefrekvensen øker og muskler og blodårer forbereder seg på hardt arbeid – kamp eller flukt. Individer blant våre forfedre som manglet denne responsen, hadde redusert evne til å overleve og føre sitt arvemateriale videre.
I vårt moderne og relativt sett siviliserte samfunn opplever vi sjeldent trusler som truer vårt liv eller vår helse direkte. Men vi kan likevel oppleve konflikter som vekker ubehag. Vi kan også observere trekk ved samfunnsutviklingen som kan være truende og med rette skape bekymring. Bekymring er en følelse som er ganske lik følelsen frykt, men den er mildere i sin intensitet. Det er en vanlig oppfatning at bekymring ikke har noen annen funksjon enn at den distraherer oss og hvis den blir for omfattende vurderes bekymring som en lidelse. Dette er imidlertid langt fra sannheten. Bekymring eller kognitiv anspenthet, uansett hvor den kommer fra, fører til økt mentalt fokus og mobiliserer våre analytiske evner. Å undertrykke bekymring ved fornektelse eller ved hjelp av reseptbelagte legemidler, vil kunne føre til tap av kontakt med egne følelser som kan varsle om fare og hjelpe oss til å mobilisere egne ressurser.[3]
Utover at frykt og bekymring ofte vurderes som noe distraherende eller patologisk, knyttes frykt, på samme måte som hat, til rasisme. Begrepet fremmedfrykt er på Wikipedia definert som:[4]
«Xenofobi (av gresk ξένος (xenos), «fremmed», og φόβος (phobos), «frykt»), eller fremmedfrykt, er betegnelsen på avsky, angst eller fobi for alt som er fremmed, utenlandsk eller annerledes enn det kjente.»
Fremmedfrykt forstås som en irrasjonell fobi for fremmede eller som del av en ondskapsfull ideologi. Mainstream media bruker dette begrepet nær sagt utelukkende i omtale av krefter på ytterste høyre fløy. Det er derfor få mennesker som kan erkjenne at de er redde for fremmede og særlig omfanget de fremmede utgjør i det norske samfunnet, uten at de stigmatiseres. Å knytte skam til menneskelige følelser, er for så vidt ikke noe nytt i vår kultur og det kan til dels forstås som uttrykk for moralkodeksen i vår kristne kulturarv som opphøyer selvutslettelse på bekostning av selvopprettholdelse. I motsetning til den jødiske kulturen som har større fokus mot nasjonal selvhevdelse. Men det ser ut som om tendensen til å fordømme naturlige menneskelige følelser har tiltatt, selv etter at samfunnet har utviklet seg i en mer humanistisk og sekulær retning, der troen på synd er forlatt. At fremmedfrykt fremdeles omtales som noe negativt i 2017 er mildt sagt oppsiktsvekkende, med tanke på at fremmedfrykt er et grunnleggende premiss for alle levende organismer. Sentrale og viktige psykologiske forskningsprosjekt, som danner grunnlag for hvordan vi forstår mennesket og vår psyke, viser at alle levende organismer har fremmedfrykt. For å overleve i en verden som ofte er farlig, bør en organisme reagere vaktsomt og med frykt på en hittil ukjent stimulus. Utsiktene til å overleve er magre for et dyr som ikke er mistenksom ovenfor nye ting. Det tilpasser seg imidlertid også slik at den første vaktsomheten gradvis forsvinner hvis stimulusen ikke er farlig. Den berømte psykologen Robert Zajonc undersøkte gjennom flere studier effekten av gjentatte eksponeringer på menneskers og dyrs oppfatning av trygghet. Han oppsummerer sitt forskningsprogram og sier:[5]
«Konsekvensene av gjentatte eksponeringer gagner organismen i sitt forhold til de umiddelbare levende og ikke-levende omgivelsene. De gjør organismen i stand til å skjelne gjenstander og habitater som er trygge, fra dem som ikke er det, og de er det mest primitive grunnlaget for sosiale tilknytninger»
Altså, hvor kjent eller ukjent et annet menneske er, avhengig av antall eksponeringer, avgjør om dette mennesket er trygt eller ikke trygt. Det betyr at alle mennesker automatisk vil bli redde for fremmede mennesker og dyr. Koblingen mellom mange eksponeringer og trygghet på den ene siden og få eksponeringer og frykt for fremmede på den andre siden, er et sentral premiss for alt liv og Zajonc konkluderer med at dette er:[6]
«grunnlaget for sosial organisering og samhørighet – de grunnleggende kildene til psykologisk og sosial stabilitet»
Jeg stilte spørsmålet innledningsvis – hva er det egentlig som foregår? Vel, det ser ut til at historiens gang har ført oss til et punkt på vår egen tidslinje, der vi ikke lenger er i stand til å ta vare på oss selv. De normale menneskelige følelsene som skal varsle oss om at noe er alvorlige galt, undertrykkes og avskrives som noe patologisk eller kriminelt. Vi har derfor ikke det naturlige forsvarsverket evolusjonen har utrustet oss med – sinne for å markere grenser rundt vår eiendom, hat mot parasittisk oppførsel og frykt mot fremmede som overtar vårt livsgrunnlag og erstatter vår kultur og våre verdier. Isteden regnes det som moralsk aktverdig å være raus og inkluderende og å ønske å dele vår velferd og våre landområder med nær sagt så mange som mulig. Resultatet er svært alarmerende. 31 % av alle mennesker i Norge mellom 30-34 år nå er innvandrere og totalt 17 % eller ca 900 000 av alle personer i Norge er innvandrere eller er født av innvandrerforeldre.[7]
Kjensgjerningene er at de fleste innvandrere ikke adopterer norsk kultur, men skaper parallelle samfunn. Dette gjelder ikke bare innvandrere fra Midtøsten og Afrika, men også europeiske innvandrere.[8] I Oslo utgjør nå etniske nordmenn mindre enn 50 % av befolkningen i tre bydeler. I alderen mellom 30-34 år utgjør innvandrere 43 % av befolkningen.[9]
Folketallet fortsetter å øke i Oslo og det bygges nye boliger over hele byen, men det er ikke til norske barn, siden fødselsratene for etniske norske kvinner knapt er 1.71 barn. Samtidig med at både innvandrerandelen og befolkningstallet øker, fortsetter også segregeringen mellom etniske nordmenn og innvandrere.[10] Norske barnefamilier i Oslo sør og øst flytter vestover, for å sikre at deres barn kan vokse opp i et miljø der norsk kultur og norske verdier fremdeles har en særstilling. Til tross for denne alvorlige situasjonen, vil Norges befolkning fortsette å øke med ca 25 000 mennesker hvert år som følge av fortsatt innvandring. Det er med andre ord bare spørsmål om tid før vi blir en minoritet i eget land og vår kultur har mistet sin særstilling.
Men det er ikke nødvendigvis for sent. Sosiale nettverk og alternative nyhetskilder på internett åpner opp for at informasjon og meninger kan deles på en annen måte enn tidligere. Gamle paradigmer utfordres og avsløres. Stadig flere mennesker våkner derfor opp fra den utopiske sosialismen om grenseløs raushet. Flere og flere forstår også at deler av den borgerlige politikken utelukkende gir fordeler til en liten elite – en politikk som har programfestet frihandel, EØS og utenlandsk eierskap over deler av vår vannkraft og evige naturressurser. Folk begynner å forstå at det er greit å bli sinte og foraktfulle når innvandrere bygger fremmede gudshus i vårt land, istedenfor å følge våre humanistiske og kristne tradisjoner. Hvorfor skal fremmede overta våre landområder og ressurser? Hvorfor skal vi akseptere en utvikling som gjør at vi mister vår særstilling i vårt eget land? Dette handler om framtiden til våre barn og barnebarn og hva slags levekår de skal ha i Norge. Tiden er derfor kommet for å våkne opp og lytte til vårt rasjonelle sinne, vår rasjonelle frykt og vårt rasjonelle hat og treffe nødvendige politiske tiltak for å sikre vår særstilling i eget land.
Referanseliste
[1] https://no.wikipedia.org/wiki/Hat
[2] https://no.wikipedia.org/wiki/Frykt
[3] Adam L. Alter, m.fl. Overcoming Intuition: Metacognitive Difficulty Activates Analytic Reasoning», Journal of Experimental Psychology – General 136 (2007): 569-76
[4] https://no.wikipedia.org/wiki/Xenofobi
[5] Robert B. Zajonc, «Mere Exposure A Gateway to the Subliminal», Current Directions in Psychological Science 10 (2001): 227.
[6] Ibid.
[7] https://www.ssb.no/befolkning/statistikker/innvbe
[8] https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/yjQdr/Polakker-flest-drar-ikke-hjem-De-kan-fort-bli-Norges-nye-pakistanere–Andreas-Slettholm
[9] http://m.side3.no/1-av-3-personer-i-30-arene-har-na-innvandrerbakgrunn/3423328899.html
[10] http://www.nettavisen.no/nyheter/nabolag-tmmes-for-etnisk-norske/3423363801.html