Samfunnet tar ikke vare på seg selv. De siste to-tre generasjonene har stukket rørene dypt ned i kontinentalsokkelen og solgt en betydelig del av den oljen og gassen som noensinne blir å finne her til lands. Samtidig har de igangsatt masseinnvandring. Vi begynner så smått å ane hva som kommer ut på andre siden av dette eksperimentet.
Sekstiåtterne søkte mot Utopia i den beste mening. De tok avstand fra forfedrenes kamp for nasjonen og suverenitet, fra rasisme og etnosentrisme. To verdenskriger fikk være nok. De følte skyld for antisemittismen, imperialisme og kolonialisme. De var slik sett gode representanter for den kristne etikk.
Det var en ny og bedre verden som skulle skapes. Sekstiåtternes menneskesyn var helt besynderlig, men veldig populært i akademiske kretser. Mennesket var et blankt lerret ved fødselen. Det fantes ikke forskjeller, verken mellom raser, eller kjønn eller mellom individer. All variasjon kom på grunn av læring, miljøet, fra kulturen. Hvis man derfor endret kulturen, verdiene og utdannelsen, ville man også endre menneskene. Man kunne skape det perfekte samfunn.
I denne fremtidsdrømmen finnes det ikke gruppepreferanser og en inndeling mellom «oss» og «dem».
Disse progressive fremskrittsoptimistene, som vi av og til kaller liberalister og andre ganger «venstresiden», ble en dominerende faktor i vestlige samfunn. De ble utdannet på universitetene fra 1960- og 70-tallet og har kommet i posisjoner. De ble foreldre, lærere og politikere. Deres visjoner kunne ikke virkeliggjøres uten videre. De visste at de måtte kjempe mot den etablerte kulturen, mot folks holdninger slik de var nedarvet fra forfedrene. Og forfedrene var jo rasister, fascister, nasjonalister, fremmedfiendtlige og fordomsfulle.
Det ble en tankemessig forbrytelse å snakke om medfødte egenskaper hos homo sapiens, at våre tilbøyeligheter til fremmedfrykt og etnosentrisme kanskje var et argument for å bo i ganske homogene samfunn med historisk kontinuitet. Vi fikk et tankepoliti, og det kalles politisk korrekthet.
Mediene i Norge har lenge vært preget av disse politiske preferansene, og dette visjonære, men upresise menneskesynet. Man har sluppet til en viss type mennesker, med et særlig syn. Andre har blitt ignorert eller latterliggjort. Journalister og redaktører har systematisk ligget til venstre for befolkningen. Og denne medieposisjonen har også de politiske partiene måttet ta hensyn til. Virkeligheten i Norge har blitt «dreid».
Noe er i ferd med å gå helt galt i mange vestlige land. Spenningene øker, statsfinansene forvitrer. Folk reagerer ikke slik de «skulle» på innvandringen. De vil ha sine nasjoner og sin identitet tilbake fra de sosiale ingeniørene.
Resett er etablert for å gjenreise realismen i norsk debatt og nyhetsdekning. Vi har ingen tro på å søke etter utopier. Vi må ta hensyn til hvem vi er, på godt og vondt. Det betyr ikke at man ikke skal jobbe for moralske fremskritt og endring. Men det må skje med forsiktige steg, med måtehold. Vi kan ikke eksperimentere med våre barns fremtid.
Et folk som prøver å overbevise seg selv om at de ikke finnes og har en identitet, har ingen fremtid. Vi og våre etterkommere har ingen særegen rett til landet, blir vi fortalt. En slik innstilling går ikke. Nordmenn er nødt til å begynne å stå opp for seg selv. Kun med stolthet og kraft kan landet bygges videre. Det skal ikke hakkes ned i et eksperiment basert på ren ønsketenkning om menneskets individuelle og sosiale natur. Realisme, og sosial og identitetsmessig kontinuitet er nødvendig.
Men Resett er ikke en kanal for bare én sak. Medie-Norge og det politiske etablissement må utfordres i hele bredden av forutsetninger og holdninger som representeres. Vi har tenkt å presentere norsk publikum for en annerledes «pakke» av meninger og nyheter. Kanskje vi kan bli et intellektuelt hjem for de mange som ikke føler seg representert av dagens massemedier. Resett starter også en web-tv kanal, hvor vi sender intervjuer, debatter, og små klipp og dokumentarer.
Vi håper Resett blir en kanal for deg.