– Hvis vi skal ha fritt skolevalg kan vi ikke ha det sånn
Jeg befinner meg på en av skolene i Oslo med lavest karaktersnitt. I et av områdene i byen hvor andelen innvandrere er stor, arbeidsledigheten er høy og de sosiale utfordringene store. Det er stadig vekk bråk, uro og slosskamper. Problemer med organisert kriminalitet.
Avtalen er klar. Jeg kan ikke skrive navnet på læreren jeg snakker med, en mann i 30-årene. Heller ikke skolen der han jobber. I kommunal sektor er frykten for å havne i unåde stor. Vi snakker heller ikke konkret om enkeltelever eller andre taushetsbelagte opplysninger.
Men mannen jeg møter har likevel mye å fortelle. La oss kalle ham Stefan, en mann i 40-årene, innvandret til Norge.
– Hvis vi skal ha fritt skolevalg kan vi ikke ha det sånn, sier han. Ser meg i øynene, nesten bedende, kanskje i et håp om at det er noe jeg kan gjøre.
Han hadde aldri trodd læreryrket skulle bli sånn. Jeg hadde ikke trodd jeg skulle møte en mann på gråten.
Var idealist
La oss gå noen år tilbake, omtrent et tiår. Stefan er nyutdannet lærer og idealist. Jobben var spennende. Han skulle få arbeide med et fag han trivdes med og brente for. Elevgruppen var variert, men for Stefan var det en utfordring, ikke et problem. Blant kollegene var det mange som ham. Unge mennesker som brant for å gi ungdom en sjanse, uansett hvor de kommer fra eller hva slags bakgrunn de har. Lærere er gjerne slik, mennesker med et kall.
Men for noen år siden var problemene annerledes, enklere å håndtere. Stefan hadde flinke elever i timene, som han kunne spille ball med. Selv om noen bråket, var det andre som rakk opp hånden når han stilte spørsmål. Det dempet uroen.
– Nå har vi skoler som ligger midt i sentrum som er veldig populære. Så vi kan ikke konkurrere på beliggenhet. Vi merker år etter år at snittkarakterene blir lavere og lavere, sier han.
Kritisk
Han er kritisk til utviklingen i utdanningspolitikken. Fritt skolevalg og fraværsgrense er flott for de aller fleste, det gir elevene incentiver til å gjøre det bedre på skolen og holder dem skjerpet.
– Fraværsgrensen er veldig bra for den skoleflinke som trenger et spark i ræva. Men ikke for de som ikke har et sted å bo. Vi har elever som kommer hit uten å ha spist frokost. De har ikke mat og de har ikke foreldre. De mangler grenser.
Problemet er ikke bare at de flinkeste ikke søker seg til skolen, men også at elevene som er motivert forsvinner det andre og tredje året.
Stefan strekker seg langt. Han har begynt å komme tidligere på jobb, begynner timen klokken 0915 er han i klasserommet klokken 0845. Koker kaffe og serverer elevene og slår av en prat. Så kommer de kanskje i neste time også.
Han forteller om elever som kommer på skolen som har hatt såkalt «bortvalg av kompetansemål», for eksempel i matematikk eller engelsk.
Det er fagbyråkratispråk for at man har sluppet engelsk og matematikk. Det gis blant annet til elever som får særskilt opplæring eller er minoritetsspråklige. Dette var nytt for meg.
– Vi får elever som ikke kan engelsk eller matematik, sier Stefan.
Siden de har fritak, konkurrerer de om de samme plassene.
Sosialarbeider
Stefans kall var å være lærer. Han visste ikke at det innebar å bli sosialarbeider. Det kan dreie seg om elever som har mistet foreldrene, som kom fra skjøre hjem, med rusmisbruk eller sosiale problemer.
– Disse tingene blir så synlige på en sånn skole. Dette er en elevmasse som ikke passer med fraværsgrensen, for de gir så lett opp. De har ikke forutsetningene.
Han mener skolesystemet i Oslo er en form for diskriminering.
– Vi har elever med rusproblemer, store psykiske lidelser, sosial angst og veldig lav selvtillit. De har ingen hjemme som presser dem til å komme til skolen eller som sørger for at de har høye ambisjoner. Så da står vi der i januar og mister elever. Vi har et system der alle skal gjennom videregående, men skolen er ikke for alle. Videregående er ikke for alle.
Stefan har rett. 30 prosent av elevene på videregående har ikke fullført med yrkes- eller studiekompetanse innen fem år, som er det offisielle målet på gjennomføring. 55 prosent fullfører på yrkesfag, 83 prosent på allmennfag.
Kanskje er det også slik at høy innvandring og økte sosiale forskjeller gjør at vi må velge. For de fleste er valgfriheten et gode. At Osloskolene må konkurrere om elevene gjør både rektor og lærere mer skjerpet. Skyggesiden er likevel åpenbar: For de svakeste elevene betyr det at man havner på skoler som i stor grad fungerer som oppsamlingssteder for unge uten fremtid. Som Oslo-skolen der Stefan jobber.
– Jeg tenker på når man sier at Norge er verdens beste land å bo, også ser jeg disse elevene. De er fattige og de opplever en helt annen realitet. De får kanskje et stipend, men det går til mat og transport. De har ikke kontroll på økonomien og foreldrene har ikke så mye penger, sier Stefan.
Han sier halvparten av årets klasse har en slik bakgrunn.
– Det er absurd. Når vi startet klasseåret, visste jeg om tre som ikke hadde et sted å bo. Nå er det 6-7.
Det er ungdom fra hjem i oppløsning, uten grenser, de flytter fra sted til sted, bor hos kompiser og venner. Skole havner i bakgrunnen.
– Det er mange som har noe på rullebladet eller kommer til å få det. De har ingen grenser hjemme og da ender man opp i slike miljøer.
– Jeg har gjort ting jeg tenker skulle vært jobben til mamma eller pappa. Skal du hjelpe er det enten eller. Vi har nå i min klasse to barn som har bodd hjemme hos lærerne. Det er ganske ekstremt.
– Tungt
Stefan ser på meg. Han er på gråten.
– Det er veldig tungt. Da vi startet var det kjempegøy. Men da handlet det mer om fag og mindre om psykologi.
Samtalen vår går mot slutten. Jeg har lyst til å si noe trøstende, men vet ikke helt hva jeg skal si.
– Jeg vurderer ofte om jeg er riktig person for denne jobben, sier Stefan.
Jeg ser på ham.
– Men er det virkelig noen andre enn deg, som er bedre egnet?