Charles Gave er økonom og finansmann. Dette innlegget er for en stor del inspirert av hans brev ”The White Plague”, altså Kvitedauen – ikke svartedauen.
Hans originaltekst kan leses hos den franske tenketanken Institut des libertes.
For første gang i historien er de fleste europeiske ledere barnløse. Merkel, May, Macron, den italienske, den svenske, den hollandske, den luxemburgske, og den irske statslederen er alle barnløse. Bare den belgiske som nylig avløste sin barnløse forgjenger, og den spanske, har to barn hver.
Poenget ved denne anekdoten, ifølge Charles Gave, er å påpeke at for alle disse lederne kommer samtiden, altså nåtiden, til en ende neste gang de taper et valg, eller ved egen bortgang. De lever alle i nuet, og har ikke spesielle grunner til å bekymre seg over fremtiden,
i alle fall ikke slik vanlige borgere med barn og barnebarn gjerne bekymrer seg på vegne av sine etterkommere. Som sagt en anekdote, man kan tenke som man vil om akkurat det.
Gave er økonom. Han er ikke så verst med tall. Han har regnet på hvordan europeisk demografi vil endre seg i løpet av nær fremtid. Han påpeker selv at dette ikke er synsing fra hans side, med matematikk – altså ren vitenskap, og det er vanskelig å finne feil ved regnestykket hans. Likevel vil nok de fleste lesere fremdeles trøste seg (noen vil som vi vet ikke behøve trøst, men det er en annen sak) med at dette er pessimistisk og fatalistisk utmaling av en dystopi, hvilket det faktisk neppe er, det er bare forferdelig realistisk på en like forferdelig ubehagelig måte.
Om 30 – 40 år før er hvite europeere i mindretall.
I Tyskland er 30% av kvinnene over 45, og 40% av de med universitetsutdannelse uten barn, og fertiliteten (antall barn per kvinne) hos lokalbefolkningen, altså unntatt innvandrere er ca. 1,4.
Situasjonen er den samme i Italia, Spania, Hellas i Beneluxlandene…
Dermed har 100 besteforeldre i Italia eller Hellas i gjennomsnitt 42 barnebarn.
Som en fotnote kan man gjerne tenke på at de fleste av disse 100 besteforeldrene er etablert i egne hjem, og noen ganger veldig bra hjem. Hvordan eiendomsmarkedet vil fortone seg når det finnes 42 kjøpere for 100 selgere, er et interessant scenario. Og det gjelder for så vidt også en del andre områder hvor kapitalvarer som går i arv gjerne omsettes, som landsteder, biler etc, men dette er jo for så vidt en avsporing…
Tilbake til tallmessige beregninger.
Tenk deg at kvinner i et land tilhørende opprinnelig befolkning, gjennomsnittlig får 1,3 eller 1,4 barn pr kvinne mens befolkningen med innvandrerbakgrunn (som i Europa betyr muslimer) har en fruktbarhetsrate på 3,4 til 4 barn per kvinne.
La oss også postulere at sistnevnte gruppe i dag representerer bare 10% av den totale befolkningen …
De fleste vil tro at det vil gå lang tid før flertallet svinger i innvandrerbefolkningens favør, og noen vil hevde at alle barna da uansett vil være like, med like verdier etter å ha passert gjennom vårt eminente pedagogiske system? Altså en fullstendig utjevning av forskjeller mellom innvandrer og opprinnelig befolkning – integrering og assimilering. De fleste med hodet på staur, for å si det med salige Syse, har forstått st islam ikke tillater verken det ene eller det andre.
Faktisk, hvis man aksepterer Gaves tallgrunnlag, vil overgangen oppstå engang mellom tretti og førti år. Om førti år vil det være like mange små barn fra de 90%, som små barn fra de 10% … Tygg på den.
På den tiden vil flertallet av befolkningen uunngåelig bli «av muslimsk opprinnelse».
Altså – senest innen førti år er det så godt som sikkert at flertallet av befolkningen i Østerrike, Tyskland, Spania, Italia, Belgia og Holland vil være muslimsk. Dette er ikke spådommer, men beregninger, og Gave tar ikke høyde for at nye migranter skulle finne på å komme til Europa, i dette regnestykket.
Jeg vil neppe se dette skiftet, men mine barn vil uten tvil se det, og helt sikkert mine barnebarn
Antwerpen, som ikke er noen småby, er flertallet av barn i grunnskolen allerede i dag muslimer. Dermed vil, i løpet 15 år flertallet av nytilkomne til arbeidsmarkedet være muslimsk. Antwerpen er ikke spesiell i europeisk henseende.
Hvordan unngå dette scenariet?: Hvis 10% av unge hvite kvinner bestemmer seg, litt som bestemødre deres fra førtiårene, å ha fire, fem, seks barn, ville vi opprettholde balansen mellom populasjonene.
Gave avslutter sitt brev nesten prosaisk:
Vår sommer vil definitivt være over den dagen demografien endres, fordi vi vil bli en minoritet i våre egne land.
Den store nyheten, som jeg mistenker vil overraske noen, om tretti – førti år vil være de europeiske befolkningenes forsvinnelse, folket hvis forfedre skapte den moderne verden.
Med disse befolkningene forsvinner også de europeiske landene. De europeiske nasjonene som i sin variasjon gjorde det gamle kontinentet til en suksess som har vart i minst fem hunder år. Ikke så lenge egentlig, men men.
Som Toynbee sa, sivilisasjoner dør ikke av mord, de dør fordi de begår selvmord.
Pierre Chaunu, den store franske historikeren som forsvant i 2009, var veldig bekymret for dette fenomenet og kalte det den «hvite pesten», i motsetning til den «svarte pesten» som desimerte Europa i det 14. århundre.
Dette selvmordet, som alle selvmord, er et avslag på livet. I hovedsak vil Europa dø fordi det har nektet livet ved å prioritere en kulturer av døden.
Det er ikke bra eller dårlig.
DET ER.