Et klamt teppe av tabu, sosial kontroll og meningsforfølgelse er i ferd med å legge seg over Norge. Nei, jeg snakker ikke bare om de konservative muslimske miljøenes kamp mot «skamløse jenter» og andre assimileringsklare innvandrere som de ønsker «å banke Vesten ut av». Jeg snakker om den sosiale kontrollen og politiske korrektheten i selve storsamfunnet. I takt med at problemene med innvandring og især islam blir større og større, intensiveres kampen mot de som peker på og snakker om det som faktisk skjer.
Slik er dynamikken i alle samfunn som utstyrer seg med elefanter og keisere uten klær. Jeanette, en pakistansk Ex-muslim i Norge, skrev om dette utviklingstrekket på en utmerket måte denne uken. «Alle smutthull for integrering blir fylt av antirasismen. Nordmenn lærer verken å se eller reagere på antiintegrering. Så slipper de også rasismeanklagelser,» skrev hun hos HRS.
De egentlige forbildene
Det er til modige mennesker som Jeanette, Lily Bandehy, Shabana Rehman, Walid al-Kubaisi, Cemal Knudsen Yucel, Amal Aden, Arash Mahdavi, Mazyar Keshvari, Shurika Hansen, Abida Akhtar og en håndfull andre vi nå må vende oss. Nordmenn er kuet, de tør ikke snakke og skrive om det de ser. Rasismebeskyldningene vil hagle umiddelbart. Så vi etniske nordmenn må ha hjelp fra slike modige stemmer for å kunne få en analyse av oss selv som faktisk stemmer.
Shurika og de andre slipper heller ikke unna rasismeanklagene, denne gang fra sine egne etniske grupper. Men slike beskyldninger lyder hult for de aller fleste. For hva i alle dager for slags rasisme kan man snakke om hvis den er rettet mot ens eget opphav? Det blir virkelig for meningsløst til å bli akseptert selv hos den norske venstresiden.
Derfor prøver de da også å marginalisere disse sekulære menneskene med muslimsk opphav. Det de sier er sant og helt på linje med det de aller modigste islamskeptiske nordmenn sier, men samtidig er disse innvandrerstemmene i en tydelig offerstatus, og da faller venstresidens konstruksjon av en verden av overgripere og offer, de onde og de gode, sammen. Hersketeknikken virker ikke lenger, dermed er eneste mulighet å ignorere disse «ikke-stigmatiserbare utlendingene» – eller true dem på livet.
Livsløgn og tabuer
«Folket [og her snakker hun om etniske nordmenn] tvinges til en ny livsløgn for å slippe hets,» skriver Jeanette. «De kaller endog å vende det blinde øyet til uretten mot unge jenter for «toleranse». Hver gang tvangsekteskap er på dagsorden ender medier med å sørge for å addere mer innhold til begrepet «rasisme». Rasisme er ikke lenger klasseskille eller fremmedgjøring av mørk hud. Nei, nå er rasisme rett og slett enhver mening som kritiserer primitive holdninger til kvinner. Primitive holdninger som har sin rot i islam.»
Mediene dekker seg nå bak forestillingen om at det har blitt mer åpenhet om problemene. Det skulle være mulig å snakke friere om slikt nå, hevdes det. Men stemmer egentlig det? Alt er relativt, og relativt til problemet som har vokst betydelig, er kanskje ikke åpenheten særlig større. Og åpenheten tar ikke hensyn til den ufine kampen som føres fra en gruppe venstreradikale nordmenn samt prominente stemmer fra innvandrermiljøene som driver regelrett sjikane, personhets og i noen tilfeller trusler mot de som ikke vil leve i den «livsløgnen» som Jeanette helt riktig påpeker.
Nyrasisme
«Jeg kaller det nyrasisme,» skriver Jeanette. «Bølgen av nyrasisme er kraftig og brutal mot sterke jenter og kvinner i miljøene, og mot hvite kvinner og menn som snakker uretten imot. Nyrasismen er totalitær og full av forakt for demokratiets grunnpilarer som ytringsfrihet og likestilling uansett bakgrunn. Den er mektig, også økonomisk, og tråkker på blasfemi med den kraften den får fra islamismens støttere, og med ord som fremmedfiendtlig, islamofob, kritthvit, blendahvit osv. mot alle som vil ivareta frihetsverdiene – for alle.»
Her på Resett har vi fått vår dose av rasisme- og fascismebeskyldninger kastet over oss de syv ukene vi har eksistert. Det utføres av organisasjoner som Antirasistisk Senter og assorterte grupper som miljøene rundt Hate Speech International og Humanist, med personer som Øyvind Strømmen, John Færseth, Didrik Søderlind samt Havforskingsinstituttets Øyvind Bergh. Språkbruken blant en del norske muslimer er som regel enda mer direkte og utilslørt. Alle som kritiserer islam er rasister og islamofobe. Det synes å være få sperrer i språkbruken, og etniske nordmenn tør ikke irettesette dem, og noen hiver seg enda på i heiagjengen.
Skriv og fortell
Vi kan ikke ha det slik i Norge. Det er flere som forteller oss om stadig mindre ytringsrom på diverse arbeidsplasser de siste årene. I takt med at samfunnsproblemene tårner seg opp blir de som benekter det enda mer uforskammede og aggressive i sin måte å undertrykke de som bare antyder at keiseren mangler noen plagg. Det utvikler seg en fryktkultur, som vil redusere livskvaliteten for oss alle. Det må derfor tas tak i.
Resett ber om tips og eksempler på det meningspress folk utsettes for og den frykten de føler. Vi håper folk vil stå frem – slik enkelte allerede har gjort på Resett – men vil også tillate anonyme bidrag i noen tilfeller. I grove tilfeller vil vi selv grave dypere i sakene og konfrontere de personer og institusjoner det gjelder.
Sjikane fra folk som benekter realitetene skal ikke få ødelegge ytringsfriheten og gleden ved å bo i det som var et nokså frittalende land en gang i tiden. Vi ble i sin tid kvitt kirkens dominans og undertrykking, vi orker ikke å leve under pisken til et nytt, virkelighetsfjernt presteskap.