I år er det 47 år siden Norge ratifiserte FNs konvensjon mot rasediskriminering. Dette innebærer en forpliktelse til å eliminere alle former for rasisme. Likevel har vi stadig flere former for rasisme som fortsatt er sosialt akseptert og helt fritatt for straffeforfølgelse. Det er på høy tid å ta et oppgjør også med den lovlige rasismen vi har i samfunnet vårt.
Jeg kom til Norge fra Iran sammen med familien min for snart 40 år siden. Som vaskeekte utlending med pigmentproduksjon over gjennomsnittet, har jeg selv flere ganger opplevd å bli diskriminert i forskjellige sammenhenger.
Da jeg var seksten år opplevde jeg å bli kalt terrorist av en fremmed mann på toget fra Oslo til Trondheim. Dette medførte at fire (hvite) personer straks hoppet opp fra setene sine på forskjellige steder i vognen og sørget for at stakkaren ble kastet av toget ved neste stopp. Dette er et soleklart eksempel på ulovlig rasisme, som det heldigvis ikke er rom for i Norge. Selv har jeg opplevd den bare denne ene gangen. For meg var det en veldig positiv opplevelse. Jeg blir fortsatt rørt når jeg tenker på de som av ren refleks hoppet opp fra setene for ta meg i forsvar. (Dere som fortsatt lurer på hva de norske verdier er: La gjerne disse fires spontane reaksjon være et eksempel på en av de gode verdiene som er solid forankret i den norske kulturen.)
Men som overskriften hinter om, er det ikke denne formen for rasisme jeg ønsker å ta opp.
Det er i Norge i dag systematisk forskjellsbehandling av mennesker basert på hudfarge. Forskjellige regler gjelder for forskjellige grupper. Kravene og forventningene man møter er bestemt av etnisk tilhørighet. Slik jeg ser det, er fargeblindhet dessverre en veldig sjelden dyd. La meg underbygge påstandene mine med noen eksempler.
Eksempel 1: Skjev nyhetsformidling. I Storbritannia har de nylig hatt en svært omfattende sak i rettssystemet (operation Sanctuary) (1). Saken dreier seg om organisert seksuelt misbruk av hvite jenter helt ned til 14 år. Hele 50 etterforskere har vært på saken i over tre år. Til nå er 461 siktet (og langt flere mistenkt) og nesten 300 av de 782 ofrene er identifisert. Saken er hinsides avskyelig, med bl.a. doping og gjengvoldtekt av barn på «fester». Men dette er ikke dekket av media i Norge. Årsaken er at så å si alle gjerningspersonene er mørke i huden. De store avisene holder igjen, av frykt for å stigmatisere mennesker fra Asia. Hadde dette vært en pedofiliring med hvite overgripere, så hadde denne saken til nå hatt minst hundre forsider. Det er også verdt å nevne at i en tilsvarende sak fra Rotherham (fra 2010), svarte mange voksne (naboer, lærere og sosialarbeidere rundt ofrene) at de hadde veldig sterke mistanker eller visste om hva som foregikk, men at de valgte å ikke si noe av frykt for å bli kalt rasister (2).
Eksempel 2: Forskjellsbehandling i straffesaker. Tidligere i år var tre syriske asylsøkere (20, 21 og 25 år) tiltalt for å ha voldtatt to 13 år gamle jenter. De ble frikjent av Gulating lagmannsrett, på tross av at det forelå DNA-bevis for seksuell omgang. Juryordningen i Norge er slik at vi ikke får vite hvorfor de ble frikjent (juryen svarer bare ja eller nei på skyldspørsmålet), men en av jentenes bistandsadvokat har sagt at det ble prosedert på kulturforskjeller (3). Samme argument har også en av forsvarerne gitt til Haugesund Avis etter frifinnelsen (4).
Når retten her aksepterte at det ble prosedert på kulturforskjeller, tilsier det at retten ser kulturforskjeller som relevant i saken. Når saken ender i frifinnelse og erstatningskrav mot Staten (for varetektsfengsling) på grunn av kulturforskjeller, er ikke justisia lenger (farge-) blind. Det er helt klart rasistisk når etnisk tilhørighet har så avgjørende betydning for hvordan du blir behandlet av rettsvesenet.
Eksempel 3: Toleranse for hatspredere. For flere år siden kom Human Rights Service i skade for å publisere flere innlegg fra en hvit person med svært problematiske synspunkter (bl.a. raseteorier). Dette tok de selv kraftig avstand fra i 2011. Likevel må de fortsatt rett som det er svare på hvorfor de slapp til skribenter som bidro til splittelse og hat. Det er et gode at samfunnet vårt slår ned på slikt. Men det er et problem at dette gjelder i mye mindre grad for hatspredere som er brune i huden. På Søndagsrevyen 13. November 2016 gjorde NRK seg til mikrofonstativ for ledere i USAs terrormoské nr. 1 (5). Dette ble forbigått i stillhet da undertegnede påpekte det. Det er også flere av våre hjemlige hatspredere som har bred tilgang til å proklamere sine synspunkter gjennom norsk media. Basim Ghozlan har f.eks. talt varmt om selvmordsbombing av sivile mål og kurering av homofile (6, 7).
Her er det også helt på sin plass å peke på politikere som flittig besøker diverse moskéer som bidrar til radikalisering og utenforskap. Et godt eksempel på dette er Jonas Gahr Støres (og mange andre politikeres) besøk hos Central Jamaat Ahle-Sunnat. Det er her imam Nehmat Ali Shah holder til. Samme imam som i påsken i fjor reiste til Pakistan for å hedre drapsmannen til en guvenør som motarbeidet landets horrible blasfemilovgivning (8). Samme imam som i 2002 avslørte sine rasistiske holdninger mot nordmenn på skjult mikrofon (9).
Eksempel 4: Sosialt akseptert rasisme mot hvite. 9. Januar i fjor var Dagbladet svært bekymret for kvinnefotballens fremtid på grunn av «alle disse blendahvite jentelagene» (10). Det får absolutt ingen konsekvenser å bruke slike begreper om hvite. Men bare prøv å kalle en gruppe med mørkhudete for en «gjeng brownies», så vil du straks innhøste en klekkelig (berettiget) straff for din ufølsomhet. Her må jeg legge til at Dagbladet også fortjener ros for å problematisere fraværet av minoritetsjenter i idretten.
Eksempel 5: Mer sosialt akseptert rasisme mot hvite. På debatten torsdag 19. oktober oppfordret Sumaya Jirde Ali integreringsministeren om å ta avstand fra hvite middelaldrende menn generelt, fordi den gruppen hetser henne (11). Er du hvit, middelaldrende og mann er du automatisk rasist og full av hat. Denne grove generaliseringen skled glatt gjennom, godt hjulpet av programlederen selv.
Eksempel 6, 7, 8 osv.: Fritak for svømmeundervisning for enkelte grupper, kvinner som bader fullt påkledd i offentlige svømmehaller, NRKs forskjellsbehandling av kors og hijab på sine programledere, mange feministers unnfallenhet når det gjelder likestillingsproblemer som er begrenset til minoritetsmiljøer, mm.
Siste eksempel: Særbehandling. På videregående hadde jeg store problemer med å klare å stå i norsk. På det tidspunktet var det ingen som visste at jeg har lese- og skrivevansker. Læreren min løste problemet mitt ved å utnytte at jeg er fremmedspråklig. Jeg har bodd i Norge siden jeg var 8 år, men min eksotiske utseende kvalifiserte meg for lavere krav. Hadde jeg blitt dømt som mine medelever, hadde jeg med mye flaks klart karakteren 2. Men siden jeg tok «norsk for fremmedspråklige» står det i dag 5 i karakterboka. Stakkars de hvite i mitt kull som også gikk gjennom skolen med udiagnostisert dysleksi.
Som utlending blir jeg mye mer provosert av den lovlige rasismen enn av den ulovlige, selv om den førstnevnte formen er mye verre når den først manifesterer seg. Men jeg påstår utfra mine egne erfaringer at den er nærmest ikke-eksisterende. Den lovlige formen blir jeg derimot konfrontert med relativt ofte. Enten jeg blir definert som ressurssvak eller som en som må kvoteres inn i arbeidslivet. Den lovlige rasismen er allment akseptert, mens den ulovlige varianten aktivt blir bekjempet og får derfor ikke noe fotfeste.
I media er det i dag dessverre et gjentagende mønster av personer som putter mennesker med minoritetsbakgrunn i offerrollen. Vi stakkars innvandrere er for eksempel utestengt fra arbeidsmarkedet, gjerne som følge av hvites rasisme. Det hjelper ikke at vi har forskning som sier noe annet (12). Vi stakkars innvandrere er utestengt fra leiemarkedet. Vi stakkars innvandrere må beskyttes mot kritikk av vår religion. Myten om den stakkars innvandreren blir aktivt holdt i live av noen med minoritetsbakgrunn som har gjort seg selv til talspersoner for alle innvandrere, meg inkludert.
Det hemmer integreringen at innvandrere ofte fremstilles som en svak gruppe med spesielle behov. Vi er en veldig heterogen gruppe, og det er helt feil å ha et eget sett med særbehandling og lavere forventninger for oss. Dette virker utvilsomt passiviserende for mange, slik at de fanges i en tilstand på nederste trappetrinn.
I en perfekt verden er vi alle fargeblinde. Alle har de samme rettighetene, og alle blir møtt med de samme kravene fra samfunnet, uansett etnisk tilhørighet. Første steg på veien dit er å anerkjenne at alle former for forskjellsbehandling er et samfunnsproblem. Vi må absolutt fortsette kampen mot rasisme. Men det er på høy tid å utvide kampen til å omfatte rasisme i alle former.
Kilder:
1: Daily Mail: «All white women are good for one thing».9 August 2017
2: The Telegraph: Fear of being called racist stops people reporting child sexual exploitation concerns, Labour frontbencher claims. 10 August 2017.
3: Haugesunds avis: – Skuffet og lei seg. 27. juni 2017.
4: Haugesunds avis: Tre syriske brødre frifunnet for å ha voldtatt 13-åring. 26. juni 2017.
5: Farjam Movafagh til NRK på Facebook.
6: Dagbladet: «Homofili er synd og bør kureres». 10. januar 2008.
7: VG: Selvmordsbombing akseptabelt. 28.09.2004
8: Aftenposten: Muslimske ledere mener imamen Nehmat Ali Shah bør trekke seg. 13. apr 2016
9: Hege Storhaug: Avslører imamene. Dagbladet, 3. februar 2002.
10: Esten O Sæther: Alle disse blendahvite jentelagene svekker Norge. Dagbladet, 9. januar 2016.
11: NRK Debatten: Æreskultur, skam og sosial kontroll. 19.10.2017
12: Jon Rogstad og Erika Braanen Sterri: «Kulturelt betinget naturlig beskjedenhet» : En studie av jobbintervjuets muligheter og begrensninger. Fafo-rapport 2014:33.