Shahram Shaygani er leder i Senter for sekulær integrering (SSI). Jeg har lenge hatt stor respekt for ham og det han skriver. Men i en siste avgjørelse, mener jeg han gjør en stor feil. SSI har nemlig i praksis stengt døren for sine medlemmer til å publisere hos Resett. Han forklarer dette med at tilnærmingen er «reduksjonistisk». At «alt som er problematisk dreier seg om islam, basta».
Nestleder i SSI, Shakeel Rehman, har skrevet på Facebook at Resetts programerklæring er «fascistisk». I samme åndedrag tar han til orde for en handlingsplan mot «muslimhets». Dette er et typisk eksempel på overreaksjon og inkonsekvens. Programerklæringen er snarere et forsøk på å skape erkjennelse av en helt normal prosess i nordmenns forståelse av seg selv som en gruppe, slik pakistanere har om seg, og også mange muslimer.
Resett som plattform og støtdemper
Det publiseres mye på Resett som ikke samsvarer med redaksjonens syn. Og i kommentarfeltet er det folks private meninger som kommer til uttrykk så lenge det samsvarer med vårt debattreglement. Resett er slik sett også en meningsplattform og et ytringsrom, i likhet med Aftenposten eller Klassekampen.
Resett mener det er nødvendig at folk kan uttrykke seg, inkludert med meninger som vi ikke liker og som er både følelsesmessige eller faktisk feilaktige. At folk deltar og uttrykker seg er den eneste måten vi kan finne ut hva de tenker. Å forstå er også utgangspunktet for å korrigere. Det er ingen tvil om at det er mye sinne mot islam blant etniske nordmenn. Og det aller meste av den strømmer nå ut fra et emosjonelt eller nesten instinktivt nivå.
Men Sharham Shaygani tar feil om han tror at Resett ikke etterstreber nyanser og en progressiv dialog. Og da er det spesielt paradoksalt at han står bak et vedtak som nettopp vil fjerne de nyanserende motstemmene fra Resett. Som redaktør har jeg oppfordret alle til så skrive for oss, inkludert Lars Gule og Sumaya Jirde Ali. Vi ba også om å få trykke et blogginnlegg av Shaygani, men han avslo. Ser ikke Shaygani at «boikotten» nettopp blir en selvoppfyllende profeti? Og innsnevring av ytringer er ikke Resett sitt valg, det blir påtvunget oss av de som nettopp kritiserer oss for «reduksjonisme».
Nyansene forklart
Resett har kun vært operativt som mediekanal i åtte uker. Vår ambisjon er å løfte debatten i Norge, ikke polarisere den ytterligere. Men det er ikke gjort i en håndvending. Introduksjonene av nye elementer må tas steg for steg. For opinionen starter på et dels instinktivt og dels ideologisk drevet nivå.
Jeg regner med at Shaygani og mange av de andre i SSI vil kunne være enig i følgende resonnement, som både er hakket for langt og komplekst til at det normalt finner plass i en nettavis. Men la oss prøve å beskrive identitetspolitikkens dynamikk likevel:
Debatten om innvandring, integrering og mangfold er vanskelig og ubehagelig for de fleste som er involvert. De problemene samfunnet opplever har kommet overraskende på de fleste. Samtidig har man allerede foretatt valg som legger sterke føringer og begrensinger på hva vi kan si og gjøre fremover. Det må alle erkjenne. De homogene vesteuropeiske nasjonalstatene kommer ikke til å gjenoppstå gjennom noen moralsk akseptable virkemidler uansett hvor mye enkelte skulle ønske det.
En av de viktigste konsekvensene av masseinnvandringen er det som gjerne kalles identitetspolitikk. Folk blir mer opptatt av tilhørighet til en gruppe. Når man kommer i kontakt med mennesker man er forskjellig fra, er det nesten uunngåelig at man blir mer opptatt av hvem man selv er. Derfor vokser også de nasjonale identitetene i styrke i Europa. Det er på en måte det siste utviklingstrekket i identitetspolitikkens dynamikk. Alt fokuset på islam, muslimer og innvandrere, gjør at svensker, nordmenn, engelskmenn og tyskere blir seg selv mer bevisst. Og muslimer kan ikke bare skylde på ikke-muslimer for at de tiltrekker seg oppmerksomhet. Islam er unik i måten det markere seg på blant innvandrerinnslagene i Europa. Det er en sterk identitet, som også Shaygani har sagt.
Det var klasseidentiteter som startet den post-industrielle prosessen med å forme subidentiteter i de homogene europeiske nasjonene. Deretter kom kjønn og til dels seksuell legning. Før klassebevisstheten, var det inndeling mellom katolikker og protestanter som drev identitetspolitikken. Og det løste man dels ved krig og oppdeling av stater og dels ved å si at religiøse diskusjoner med politisk tilsnitt var uønsket. Å diskutere hverandres tro ble tabu. Religion fikk en beskyttet status som identitet.
Etter religionskrigene var det den nasjonale identiteten som ble den primære i Europa på 1800-tallet, og deretter kom det til et blodbad nasjonene imellom både under første og andre verdenskrig. Som konsekvens fikk nasjonal identitet en bismak, og kanskje berettiget så. Man visste erfaringsmessig hva sterk gruppeidentitet og «tro på seg selv» som gruppe kunne lede til. Spesielt med etterkrigsgenerasjonen og de såkalte 68-erne ble denne antinasjonalismen utpreget.
Vestens unike selvutslettelse
Denne bismaken rundt sterke kollektive identiteter var ikke tilsvarende utbredt hos de fjernkulturelle innvandrergruppene som kom etter andre verdenskrig. Selvkritikken og mistenksomheten mot sin egen inn-gruppepreferanse var først og fremst et europeisk kulturelt fenomen. De som kom fra Tyrkia, Pakistan, Marokko eller Somalia og andre steder beholdt derfor mye av sine medbrakte identiteter, de ble ikke assimilert inn i en ny, felles identitet.
Europeerne observerte dette, og fra 1970-tallet kom derfor målsettingen om integrering snarere enn assimilering. I praksis betydde det at man la opp til og trodde at det multikulturelle samfunn kunne være velfungerende og harmonisk. Begrepet «parallellsamfunn» er egentlig bare den observerbare effekten av det som var en visjon og idé som mange trodde kunne bli bra. Ulike kulturer og identitet skulle leve side ved side i harmoni.
De fleste av de som trodde på det multikulturelle samfunn var imidlertid enige om at det lå noen holdningsmessige forutsetninger til grunn for at det skulle fungere. Det var toleranse. Og først og fremst var det de opprinnelige innbyggerne i Europa som måtte bli mer tolerante. Av en eller annen grunn antok man at innvandrerne nærmest var medfødt tolerante. Det var majoritetsbefolkningene som hadde rasistiske og diskriminerende tilbøyeligheter, og de hadde også mest makt og måtte derfor tøyles.
Islamsk gjennomoppvåkning
Men fra slutten av 1980-tallet kom det en islamsk vekkelse, og man begynte en langsom oppvåkning i Vesten av at det ikke bare var dem selv som kunne være intolerante. Men da møtte man et problem som man heller ikke hadde tenkt på. For islam var ingen nasjonal identitet, det var en religion. Og mens man hadde et moralsk og begrepsmessig apparat for å kritisere nasjonale identiteter (fascisme, nasjonalisme – begge negativt ladet), var det intet slikt tilgjengelig for religioner. Snarere tvert imot. Folks religiøse tro, og i tilfelle en god del muslimer derfor deres primære identitet, var i en særskilt beskyttet kategori nedfelt i de menneskerettighetene som vestlige land selv hadde trumfet gjennom.
Hadde norskhet vært en religion og nordmann vært benevnelsen på noen som følte tilhørighet til religionen norskhet, hadde dagens dynamikk sett helt annerledes ut. Da kunne nordmennene også påberopt seg en status beskyttet for kritikk av identiteten som sådan. Men slik er det ikke. De som nå føler seg mer og mer norske og som fokuserer på og vil styrke og være stolt av den identiteten, vil lett fremstå som «nasjonalister», noe de jo også på sett og vis er. Og da kan man kritiseres, og det blir da også gjort. Man beskyldes lett for både rasisme og fascisme.
Det er ikke noe overtroisk og religiøst som man kan påberope seg som «unnskyldning» for at man hevder rettigheter som norsk, eller noe som kan rettferdiggjøre at man blir fornærmet og snakker om «hat mot nordmenn» slik kritikk mot islam blir tolket som «hat mot muslimer.» Snarere er det forventet at man skal bite i seg slik kritikk mot sin egen gruppeidentitet og ta til etterretning at man bør tenke mindre på det at man er norsk. For fokus på det nasjonale kan være «rasistisk» på en måte man ikke tenker på opptatthet av islam og det muslimske fellesskapet. Den norske identiteten ødelegger for ambisjonen om det «nye Vi». Men det er ikke akseptabelt å si at den muslimske identiteten tilsvarende er et hinder for et nytt fellesskap. Da er man heller «islamofob».
I noen tilfeller blir man også fortalt at den nasjonale identiteten er noe man bare innbiller seg. Det finnes ikke noe som er norsk, blir det av og til sagt. Ville noen av de som er ute og tar kritisk tak i uttrykk for nasjonal identitet tilsvarende påstått at det ikke finnes noe som er islamsk eller at man bør bli mindre muslim, at det å være opptatt av at man er muslim er noe uønsket og skadelig? Nei, for da ville man tråkket på religionsfriheten. Religiøs gruppeidentitet er mer akseptabelt enn den nasjonale.
Fra følelser til forståelse
De færreste som deltar i debatten om innvandring, islam og Norge forstår denne ulikebehandlingen av legitimiteten til en nasjonalt versus en religiøst basert identitet. Argumentene treffer oss derfor som følelser og krenkelser. Et stadig økende antall nordmenn kjenner på en frustrasjon de ikke klarer å beskrive når de får kastet ukvemsord etter seg for sin nasjonale patriotisme.
Kanskje vi kan starte med å bygge en forståelsesmessig bro ved å si at det ubehag mange, selv sekulære muslimer føler ved den vedvarende kritikken mot islam, ikke er ulik den nordmenn vil føle over kritikk av sin nasjonale stolthet.
For denne stoltheten er ikke nødvendigvis knyttet til en spesifikk sympati med noe som historisk har vært gjort i sin religions eller sin nasjons navn. På mange måter er stoltheten som oftest helt løsrevet fra «fakta». Det finnes mange muslimer som er stolt av sin muslimske identitet selv om de er enig i at profeten Muhammed var et dårlig forbilde for dagens mennesker. Og det finnes mange nordmenn som er stolt av Norge på tross av at de erkjenner at man har diskriminert mot samer, lobotomert uskyldige og forfulgt homofile like opp til 1970-tallet, bare for å nevne noe.
Etter min oppfatning blir vi ikke «kvitt» de nasjonale europeiske identitetene like lite som vi blir kvitt den islamske. Samfunnet må snarere lære seg å leve med dem i større eller mindre grad. Et slikt multiidentitært samfunn har en rekke problemer ved seg, som jeg skal komme inn på i senere innlegg. Men skal vi kunne ta denne debatten videre og stagge den tiltakende polariseringen, må vi forstå at i øyeblikket er vi ikke styrt av rasjonell forståelse, men av følelser. Og slikt blir det lett bråk av.
Jeg håper derfor Senter for sekulær integrering revurderer sitt syn på Resett og blir med på den nødvendige prosessen med å bevisstgjøre oss på hvordan identitetspolitikken virker i samfunnet. Å få et multikulturelt samfunn til å fungere rimelig godt innebærer at vi må snakke med hverandre, ikke bare om hverandre.