Statistisk sentralbyrå (SSB) er et forvaltningsorgan underlagt Finansdepartementet, deres oppgave er å lage statistikk slik at staten kan se de lange linjene og tilpasse budsjettene deretter.
SSB ble etablert i 1876 og har rundt 1000 ansatte fordelt i Oslo og på Kongsvinger. Budsjettet er på noe under milliarden. De lager rundt 1000 statistikker årlig, og det utgjør 80 % av all offentlig statistikk. De har også en egen forskningsavdeling, som analyserer og trekker konklusjoner ut av statistikkene. Forskningsområdene er demografi og levekår, energi- og miljøøkonomi, makroøkonomi, mikroøkonomi samt statistiske metoder og standarder.
Demografi er alltid viktig
Etter krigen var det store barnekull, det var fred og folk så lyst på fremtiden. Da er det matematikk at store barnekull vil dukke opp ved neste generasjon, det er som en bølge med topper og bunner. Dette er viktig å vite på forhånd, da med tanke på for eksempel undervisning, man må utdanne lærere og bygge nok skoler. Dette gjelder også infrastruktur, slik som boliger, veier og butikker. Samfunnet må tilpasses befolkningens utvikling. En vet hvor mye en skoleelev koster, en kilometer vei og en kvadratmeter bolig. Tallene må på bordet om en skal planlegge fremtiden.
Men i de senere år har den demografiske utviklingen blitt mer kompleks. Innvandring fra utviklingsland har økt, og mange av dem trenger mer og andre offentlige tjenester enn den øvrige befolkning. Men tallene som SSB leverer om fremtidig innvandring har alltid vært mangelfulle. Dette har blitt bemerket i mange år, men SSB har holdt igjen.
I 2011 kom en NOU: Velferd og migrasjon – den norske modellens framtid
Også kalt Brochmann I. De hadde engasjert forsker Erling Holmøy i SSB for å få tall i rapporten, de var upyntet og realistiske. De gav klart uttrykk for at innvandring fra utviklingsland var langt fra lønnsomt. Dernest regnet Kjell Erik Eilertsen i Finansavisen ut kostnadene i livsløp på bakgrunn av tallene og kom frem til at hver gir et underskudd på NOK 4,1 millioner.
Det kom ubeleilig på idealistene. De liker heller tall som er positive, slike som hører hjemme i festtaler.
I 2017 kom Brockmann II – Integrasjon og tillit – Langsiktige konsekvenser av høy innvandring.
Her leverte også Erling Holmøy tallene, utvalget belyste mange fallgruver, men de håpet på det beste, selv om det var mange skjær i sjøen.
Erling Holmøy er en realist. Han analyserer tall og lar de tale for seg. Han forklarte at kostnaden ville bli 10 000,- i ekstra skatt per nordmann i året allerede i 2025. Det vil si at en kjernefamilie med foreldre og to barn blir nødt til å betale 40 000,- i skatt for å dekke sin del av regningen for innvandring.
Slike tall falt idealistene i SSB tungt for brystet
Sjefen sjøl Christine Meyer er politisk utnevnt, hun har vært statssekretær for Høyre og er gift med tidligere statsråd Victor Nordmann. Da Victor Nordmann i 2015 ville invitere 100 000 syrere til Norge, uttalte Holmøy at det ville koste 750 milliarder.
De så seg nødt til å bli kvitt en brysom realist
Men Christine Meyer gav han ikke et bein, slik som en fin jobb med god lønn. De degraderer realisten. Det er å be om bråk. Og det ble det.
Det er noe som heter konsekvensanalyse, ofte kan det være så enkelt som at etter A så følger B. Men hva gjør den politisk utnevnte Christine Meyer når B oppstår. Hun bruker våre skattepenger på å betale et PR-byrå for å få henne ut av hengemyra hun selv har laget.
Det ville ha vært billigere om hun tok ansvar, istedenfor å bruke offentlige penger til å klamre seg fast i sjefsstolen. Spørsmålet er vel ikke om, men når hun må gå. PR-spinn eller ikke.