Vi ser på bildet. De siste bokstavene må selvsagt være sorte. Og kvinnen – må selvsagt være hvit. Og blikket. Det ser på leseren – som er en hvit mann. Og den sorte mannen – han lukker øynene. Han har løftet henne vekk.
Den hvite mannen er ikke ønsket. Den hvite kvinnen kan imidlertid brukes. Og den europeiske kultur skal gruses.
Bildet er IKKe egentlig en forside fra National Geographic.
Det er et bilde på National Geographic. Totalitarismen har lenge vist et smilende ansikt. Nå ser den ut til å ville vise helt andre tenner. Blodet flyter allerede i gatene. Og vi kommer i hu gamle tiders rituelle menneskeofringer. Anslagene tiltar. Antall ofre øker. Og samme politikk fortsetter. De samme ritualene. Den samme messingen. De samme globale maktmiljøene holder hender. De globale prosesjonene er nærmest sakrale. De minnes ofrene. «Men mer av det samme!»
National Geographic har allerede lenge vært trofast følge til globalismen – på alle områder som stiller den nye totalitarismens tørst. Magasinet har alltid nytt av en aura av vitenskapelighet og etterrettelig seriøsitet. Men en aura av noe pompøst selvgratulerende. Som vi kjenner den igjen fra en drøss andre intellektuelle produksjoner. Det vonde krever globalisme; det gode tilskrives globalisme. Gospelet er ikke lenger Jesus; det er globalismen!
Der godheten ikke spår om den lysende globen, der vil nødvendighetens retorikk allerede ha beroliget alle globale posttraumatiske lidelser. Vi ser National Geographics globalisme på alle områder som kan tenkes å samle alt i ett: man formaner om alle de herlige kulturene og bringer «spennende» reportasjer om fremmede kulturer; man formaner om miljø og klima, som liksom alltid krever globale løsninger; man formaner om religionene som om de egentlig var én; man formaner om vanvittige folkevandringer som var de ustoppelige naturfenomener. Gode, ustoppelige naturfenomener.
De gamle totalitære fristelser hadde ganske enkelt ikke de fornødne infrastrukturer og måtte nøyes med nasjonale og regionale ambisjoner; den nye totalitarismen har alle infrastrukturer: «fri flyt,» globalt transportnett og kommunikasjon som nå effektueres i sanntid, hvor som helst, når som helst. Globalismens fremste metode er å manipulere forskjeller. Manipulasjonen sikter mot en slags fluiditet, en slags uformelig formløshet.
Men hva var alternativet, kunne man spørre seg. Ja, vi kunne se for oss at alle klodens land, som den europeiske sivilisasjon har gått i bresjen for, dyrket menneskehetens iboende frihet og kreativitet. Vi kunne se for oss en klode hvor nasjonene alle var demokratiske velferdsstater, hvor kloden derfor var et genuint lappeteppe av multikultur, hvor kvinnen endelig var globalt fri og likestilt. For et utemmet maktbegjær, imidlertid, representerer en slik verden et uforståelig tilbakeskritt. De gamle fascistene sprang allerede vekk fra nasjonstenkningen, så hvorfor nøyes med mindre?
Ofrene forteller elitene om hvor høyverdige deres mål er. Det er prisen de betaler, dvs. prisen vi, tvunget, betaler på vegne av dem. De ofrer oss. Og de vil fortsette med å ofre oss. De rituelle menneskeofringene rundt omkring i verden er kommet for å bli. Globen må ofres til. Prisen er rituell global ofring.
Slik tenker en åpnet verdens totalitære krefter. Men alle selvtenkende mennesker har senere år sett en voldsom mentalitetsendring på vei. Vi kan fatte godt mot og samles om å skape en renessanse for Europas klassiske frihetsverdier! Vi ville vinne frem fordi vi må vinne frem. Europa har aldri i historien vært viktigere enn akkurat nå. Jeg utfordrer hermed leseren til straks å fatte mot og skride til verks!