Ordet nasjonalisme er i ferd med å få ny betydning, frakoblet frihetskjempere som la ned grunnsteinene i demokratiet, bit for bit. Denne nokså systematiske og eiendommelige forskyvningen ligger både i det språklige feltet og i en lumsk revisjon av vår historie.
Den prosessen og det fenomenet vi står overfor er knyttet til grep og knep fra retorikken og språkvitenskapens verden, som slett ikke er så lett tilgjengelig og forståelig for allmennheten. Det dreier seg etter hvert om flere kjente ord som gradvis får nytt innhold, en ny betydning – ladet med politisk, retningsstyrt brodd. En av de mest håndgripelige eksempler er knyttet til nasjonalisme-begrepet.
I Gyldendals fremmedordbok fra 1948 finner vi følgende definisjon av ordet “nasjonalisme”: Anskueliggjørelse som sterkt betegner verdien av nasjonen og den nasjonale egenart. Som vi ser, det er ingen moralske anfektelser heftet til denne definisjonen. Men noe har skjedd de siste tiårene, der en ut fra en lettere maskert marxistisk, sosiologisk fortolkning av internasjonalismen har nasjonalismen som motpol i et startpunkt: Nasjonen, dens identiteter, verdier og grenser er nemlig fortsatt til hinder i prosessen og bevegelsen inn mot det marxistiske utopia; det klasseløse samfunnet der de forgjettede ‘arbeiderne’ som samtidig har basket og seiret seg gjennom en metafysisk prosess der fremtiden er ferdig definert i en sosialistisk doktrine.
Omsatt i praksis – under en umenneskelig elite der parti, stat, fagforeninger og media har smeltet sammen inne i et utilnærmelig byråkrati; der politisk opposisjon undertrykkes, forties, stenges ute og (om og når makten er sterk nok) elimineres. Dette er fenomen som gjenkjennes både i den internasjonale sosialismen, i den nasjonale sosialismen/nazismen/fascismen og islamismen.
Flerhodede troll i den totalitære familien
En sosialistisk variasjon kom med Hitlers nasjonalsosialisme som fant sin form i Tyskland i 1919, og som hevder den germanske rases overlegenhet, stadig som en del av et sosialistisk fundert diktatur – drapert med tyske, nasjonalistiske slagord. Vi burde alle nå ha lært hvilken helvetesmaskin dette ble, i konkurranse med Stalin.
Ettpartistaten, det sterke stat, politistaten, samling av fagforeninger og ensretting av media, hanemarsjer og voldsomme paroler. Trollet i den totalitære familien har flere hoder, og har nå blitt supplert med islamister som for tiden går i front.
Andre hoder på det totalitære trollet syns naturligvis dette er greit, fordi det hele polariserer og har som mål å bryte ned demokratiet over tid. Ut fra denne prosessen og tilstanden øker så muligheten for ytterligere rekruttering og innsalg av slitne, totalitære konsepter. Her finner kommunister, fascister, nazister og islamister hverandre i ringdansen. Det er nemlig under kaos og uro totalitære mørkemenn arbeider som best. Dersom vi ser på ekstremistiske utgrupper i dagens Europa, må disse selvsagt inkluderes i en videre analyse for å se hva og hvilke prosesser som har gitt dem grobunn. Hva hadde dette vært uten masseinnvandringen som har funnet sted? At dette trigger nasjonalistiske strømninger I utsatte nedslagsfelt, burde ikke komme som en bombe.