Fra hver sin vinkel peker Christian Anton Smedshaug og Terje Tvedt mot den «universalisme» som har rullet over verden siden midten av 80-tallet. Den som har fått flere benevnelser, bl.a. «nyliberalisme» og «nykonservatisme». Ideologene som benevnes som «paleokonservative» er dem som stiller seg tvilende og kritiske til både nyliberalisme, nykonservatisme, og den sammensmelting av høyre- og venstresiden som har skjedd i universalismen. Det er denne sammensmeltingen som har ført til et politisk paradigmeskifte siden midten av 80-tallet. Noe som for nordmenn er spesielt synlig ved Ap´s tydelige høyredreining siden den tid.
Svært mange blander sammen nyliberalisme, nykonservatisme og paleokonservatisme til et forvirrende politisk heksebrygg, som de intellektuelle akademiske snakkende hoder flittig disputerer. De beskriver sine observasjoner, og forsøker å begrunne personlige føringer og ideologier avgrenset til egen faglige tilhørighet i det akademiske etablissementet. Det blir det mange smale perspektiv utav, uten det helhetlige overblikket som Christian Anton Smedshaug og Terje Tvedt har aktualisert.
Jeg oppfatter både Christian Anton Smedshaug og Terje Tvedt som tilhørende paleokonservatismens økende skare. Dem som tør å stille spørsmål ved universalismen vi har sett utvikle seg siden 70-80 tallet.
Vi behøver en avklaring av begrepene, og debatt som direkte tar for seg universalismen. Nyliberalismen og nykonservatismen er avsporinger, som i realiteten dreier seg om hvem i samfunnet som skal ha makt og styring over universalismen. Hvilket blir den gamle kampen mellom en styrende overklasse og folket.
Sammensmeltingen av høyre og venstre
Universalismen er hvor det har skjedd en sammensmelting av tradisjonelle høyre- og venstreside verdier. Den sammensmeltingen har ført til forvirring og oppløsning av de tradisjonelle høyre- og venstresidenes standpunkt, og vi ser da også meget sterke konfliktlinjer innad blant dem som fremmer universalismen på både høyre og venstre aksen politisk (ref. Ap og Høyre, som begge følger universalismen. Konfliktlinjer som i stor grad følger tradisjonelle historiske, religiøse og føydale maktstrukturer. Ikke minst følger konfliktlinjene det tradisjonelle skillet mellom kapitalisme og sosialisme.
Universalismen er et blindspor mener jeg, og vi ser det allerede i det økende konfliktnivået knyttet til globalisert universalisme, og den globale imperiebygging som universalistene i USA og EU står for. En globalisering som multinasjonale plutokrater og korporatokrater har festet grepet om. Vi må slutte med å gå rundt grøten og ikke nevne den store politiske elefanten som presser frem universalismens løsninger.
Det er for oss i Norge EU og EØS-avtalen, som bit for bit fører oss lenger og lenger inn i den globaliserte universalismens sfære. Samtidig som de politiske bindinger til EU ved EØS-avtalen begrenser vår politiske handlefrihet til å gjøre noe annet enn å følge passivt med i den utviklingen, til tross for at vi ser klart og tydelig hvor ødeleggende det er for det norske demokrati, og Norge som en suveren selvstendig nasjon.
Farlig vei
Den universelle politiske løsning mener jeg er like håpløs som troen på en universell religion, som alle verdens folk kan enes om. Vi vet hva den troen har medført av konflikter, lidelse og død gjennom tusenvis av år for spesielt Abrahamismens følgere. Det finnes ikke et universelt individ, eller folk. Det finnes et naturgitt mangfold, som er skapt av ulike forutsetninger for levekår og livskvalitet mennesker er gitt på en mangfoldig jord. En jord med et mangfold av ulike geografiske, klimatiske og økologiske forutsetninger for levekår og livskvalitet.
Mangfold av enheter – lokalisme
Livet er et mangfold under konstant endring. Evolusjonen går sin gang, enten vi vil eller ikke. Det finnes ingen universell endelig løsning, og konservativt tankegods vil hele tiden måtte vike for det progressive tankegods som følger av stadig endrede forutsetninger. Ikke minst de endrede forutsetninger som samtidens teknologiske utvikling skaper. Ikke noe politisk parti, eller noen politisk bevegelse, sitter på en endelig universell løsning. De sitter stort sett på gamle utgåtte ideologiske memer, myter, kjepphester og dogmer.
Politiske løsninger for menneskers samfunn må formes på grunnlag av de enkelte lokalsamfunns naturgitte forutsetninger for levekår og livskvalitet, basert på størst mulig grad av selvberging og selvforsyning for å dekke livets primære behov. Med slike lokalsamfunn vil enhver nasjon utvikle høy grad av selvberging og selvforsyning, og uavhengighet til sentraliserte globaliserte universelle løsninger. Selvberging og selvforsyning vil stabilisere befolkningene i lokalsamfunn og nasjoner. Det blir mindre behov for migrasjon og forflytninger av folkemasser.
Den multinasjonale sentralisering av standardisert og universell produksjon og industri, er ødeleggende for å oppnå selvstendige suverene lokalsamfunn og nasjoner. I stedet skapes en destruktiv konkurranse mellom lokalsamfunn og nasjoner for å kunne tilfredsstille de sentraliserte universelle industriers umettelige behov for tilgang på ressurser.
Hva er attraktivt ved universielt drikke fra CocaCola, Pepsi og Nestlé? Eller universell bespisning av MacDonalds, BurgerKing og PizzaHut? Det er selvsagt attraktivt for et lite knippe av amerikanske multinasjonale selskap og deres eiere. Men det er et grotesk bilde av universelle løsninger på fundamentale primære menneskelige behov.