Redaktør Lurås har kritisert partilederdebatten for å mangle motforestillinger overfor den såkalte klimakrisen. Det skal Halfdan Wiik, stifter av Besteforeldrenes klimaaksjon, ikke ha noe av. Han skriver i innlegget ”Tynn argumentasjon fra Lurås” at ”klimaskeptikerne” – han kan ikke skrive ordet uten anførselstegn – ”er ute etter å lure og forvirre folk, og driver det kyniske spillet til den internasjonale olje- og kullkapitalen”. Takk for disse etikettene, som er greie å ty til når man ikke har andre argumenter. Wiik hevder riktignok at han har nakketak på disse ”skeptikerne” gjennom å påstå at vi jukser når vi omtaler temperaturutviklingen gjennom de siste 20-30 år. Wiik mener å ha sett at klimaskeptikere alltid tar utgangspunkt i det varme El Nino-året 1998 når vi påpeker liten eller ingen oppvarming gjennom en lang periode. Men så enkelt er det ikke. Klimaskeptikere, som heller bør kalles klimarealister, er ikke en uniformert og disiplinert flokk som stadig fremsetter falske historier. La oss ta utgangspunkt i en klimarealistisk oversikt over perioden januar 1990 til desember 2016, fremstilt i følgende figur:
Denne temperaturstigningen beskriver Wiik som ”tydelig og dramatisk”. Det som er verd å merke seg, bortsett fra den manglende dramatikk i temperaturutviklingen, er forskjellen mellom Klimapanelets spådommer og den faktiske temperaturstigningen. Det finnes mer utdypende diagrammer som viser Klimapanelets overdrivelser, men jeg lar dem ligge i denne omgang. Det er en gjennomgående tendens at klimaalarmistenes forutsigelser alltid ligger høyere, for ikke å si vesentlig høyere, enn de temperaturer som faktisk blir registert. I et normalt samfunn med en normal debatt ville dette være et diskusjonstema. Men sånn er det ikke i klimasaken, hvor de nåværende makthavere og rettroende velger å demonisere dem som påpeker at det kan være grunn til å avdramatisere den såkalte klimakrisen.
Tilbake til Halfdan Wiik, som ut fra en tabloid virkelighetsforståelse – ingenting tyder på at han har tatt seg tid til å sette seg dypere inn i saken – glatt hevder at ”klimaskeptikere” i beste fall ikke vet hva de snakker om, men mer sannsynlig er noen kynikere som bedriver ”gambling med våre barnebarns liv og helse”. Kritiske bemerkninger til klimaaktivistenes påstander burde vel etter dette være forbudt (som noen miljøorganisasjoner i Canada ønsker) eller belagt med dødsstraff (som en østerriksk klimaalarmist og professor har foreslått – iallfall ”i prinsippet”).
Wiik gjentar den velkjente påstanden om at 19 av de siste 20 årene er de varmeste som er registrert, med 2016 som ”toppår”. Det han ikke nevner, er at det her er snakk om temperaturforskjeller på noen hundredels grader, mens måleusikkerheten er rundt en tiendedels grad.
Og om temperaturen nå skulle holde seg uforandret gjennom de kommende 20 år, vil disse årene fremdeles være ”de varmeste som er registrert”. Beskrivelsen er egnet som propagandaopplegg, men er for upresis som diskusjonsunderlag.
Blant de mange forsøk på forklaring av den lange pausen i temperaturstigning – en pause som Wiik paradoksalt nok mener at ikke eksisterer – velger han å referere til havet, som han mener å vite at er blitt ”betydelig varmere de senere år”, og som tar opp ”90 prosent av overskuddsvarmen”. Det lar seg nok gjøre å finne referanser til disse påstandene, men mye er knyttet til modeller og ikke til direkte målinger. Nyere forskningsrapporter, basert på målinger, peker på at store deler av verdenshavene ikke er blitt varmere i perioden 2003 til 2013.
Stifteren av Besteforeldrenes klimaaksjon synes tydeligvis ikke at det er påkrevet å nyansere sine argumenter. Det er jo lettere å fortelle skremselseventyr, og å understreke at tvilerne ikke har omsorg for sine barnebarn.
Jeg skulle ønske at vi kunne ha en sivilisert debatt både om klimapolitikk og om klimaforskning, slike som vi ellers har når det gjelder politikk og forskning. Det er synd at klimaalarmistene tydeligvis ikke deler dette ønsket.