OSLO 20141125. Programleder Christer Falck i TV2 sin vårlansering på Latter i Oslo tirsdag kveld. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Mitt innlegg om Jante-holdninger i kulturlivet har avfødt noen reaksjoner. Under tittelen «Bakvendtland» prøver Solgunn Ivana Valstad å forsvare Christer Falck mot min påstand om at han ikke har bidratt mye til kulturlivet, før innlegget hennes sporer av i en usammenhengende tirade mot det hun kaller overbærende, nedlatende og truende oppførsel, netthets og barn som blir mobbet på skolen. Du verden! Det er ikke lite en skarve Resett-skribent må ta ansvar for!

Valstad påstår at Falck har vunnet tre spellemannspriser, og glemmer at det er artister på hans plateselskap som har vunnet disse. Når han selv eier bare 50 % av selskapet, spørs det hvor mye av æren han kan ta for dette. Selskapet hans er ellers mest kjent for å ha lansert «My boobs are OK», en låt som neppe vil bli stående som vår tids svar på «Solveigs sang». At Falcks forlag har utgitt en haug med bøker er så sin sak; Kjell Hallbing skrev egenhendig langt flere bøker, og nådde ut til et større publikum enn Falck. Likevel er det knapt noen som ser Morgan Kane-forfatteren som noen åndshøvding. Jeg og mange andre ser på Christer Falck som en forhenværende reality-kjendis og en helt perifer kulturaktør. Valstad må gjerne være uenig, men når hun bastant avfeier det jeg sier som «usannheter» er det en umoden måte å takle uenighet på.

Valstad viser også svak leseforståelse når hun hevder at jeg ikke ser på musikk som kultur. I innlegget mitt nevner jeg festivalstøtte og P1s musikkprofil som eksempler på kulturpolitikk, så hvordan kan jeg mene at musikk ikke er kultur? Jeg er heller ikke forfatter, slik Valstad hevder. Det riktige er at jeg jobber med en bok som ennå ikke er utgitt.  Før hun beskylder meg for usannheter, bør Valstad sørge for å skaffe seg oversikt over fakta selv!

Mitt innlegg handlet om smålige og marginale kulturaktører, som ikke unner andre større suksess enn de selv har oppnådd. De sinte reaksjonene jeg har mottatt i sosiale medier (Valstads innlegg er på ingen måte det skarpeste) viser at jeg har rett, og at jeg har truffet en nerve. Her snakker vi om såpeboble-skjøre egoer – dårlig selvfølelse med en glasur av misunnelse. Skal jeg ta Valstads klagesang helt alvorlig, så mener hun visst at grensen for ytringsfriheten går der hvor noen begynner å føle seg såret. Etter flere runder med karikaturstrid burde vi være ferdige med den slags holdninger. Hvis Falck, Valstad og/eller andre ikke tåler en kritisk setning eller to på Resett er det de som har et problem, ikke jeg.

Siden Valstad ikke klarer å holde seg til sakens tema, vil jeg minne om at dette startet med at en rekke kulturfolk gikk ut med krass kritikk av kulturministerens lille party. Falck gikk selv ut og kalte arrangementet for det «flaueste man kunne være med på», en ytring som i seg selv er ikke så rent lite nedlatende og overbærende – for å låne Valstads ord. Når de samme folkene åpenbart ikke tåler kritikk selv – ja, da lever de virkelig i Bakvendtland.