I forrige uke startet Georg Fr. Rieber-Mohn en empatimønstring for å hindre retur av unge afghanske asylsøkere. Tilsynelatende basert på et personlig bekjentskap med en av de enslige afghanere som nå skal returneres når han fyller 18 år, kommer en beskrivelse av guttens utsikter. Han returneres til «helvete» og en «fare for forfølgelse og død,» i kontrast til «vårt paradis her i nord,» skriver den tidligere riksadvokaten og høyesterettsdommeren.
Noen dager senere fulgte arbeiderpartimannen Arne Wam opp med å erklære at han meldte seg ut av partiet i protest mot at Ap ikke sto klart frem og ville støtte SV, Rødt og MDG i kravet om en stopp av disse returene. Bjørn Tore Godal har vært inne på det samme. De vil la innvandringspolitiske hensyn og absorbsjonskapasitet vike. Vi må bry oss om folk.
Jeg har vært mange ganger i Afghanistan, senest for noen måneder siden. Det bor tretti millioner mennesker der og livet går sin gang. De er hardføre folk. Det er selvfølgelig ikke et liv som i Norge, men vår målestokk er temmelig unik. UDIs sikkerhetsvurdering står faglig støtt.
Hvor enslig?
Rieber-Mohn skriver at når gutten han kjenner ankommer Kabul, «er han alene. Uten familie som tar imot ham.» Men det er lite sannsynlig. Afghanistan er preget av en kollektivistisk kultur, hvor nettverk av slektninger, naboer og venner spiller en varig rolle i menneskers liv. Det skal ekstremt mye til for å stå uten støtte fra storfamilien sin. Og hvordan havner en 14-åring fra Afghanistan opp i Norge? Dro han uten at familien visste om det?
Faktum er at de fleste reiser med storfamiliens samtykke og aktive oppmuntring. Dette er en «forsikring» for den tilbakeværende familien, dersom de også må flykte. Å ha et familiemedlem i Europa er en bevisst investering. En 14-åring i Afghanistan forventes også å være voksen på en annen måte, og tidligere, enn en norsk jevnaldrende. Våre kulturer er annerledes.
Den organiserte flukten
Familiene sender unge gutter av gårde mot Europa etter å ha betalt forskudd til et nettverk av menneskesmuglere. I det de får en beskjed fra eget familiemedlem om at han eller hun har kommet frem til avtalt sted i Europa, utbetales resten av summen. For noen år siden måtte man betale om lag 8000 dollar for hele turen med en rimelig god «reiseoperatør».
Så hvem i Afghanistan har råd til å bla opp ca. 70.000 norske kroner? En vanlig arbeiderlønning i landet ligger på noen hundre kroner i måneden. Svaret er at det bare er en relativt sett velstående del som kan gjøre det. Nettopp de menneskene som må utgjøre kjernen i et forhåpentlig gjenoppbygd og et noe mer fremgangsrikt Afghanistan.
Riktige og gale signaler
Vi går ut fra at det er bedre å leve i Norge enn i Afghanistan, og det har mange årsaker, hvorav kultur og økonomi er to av dem. De mange tusen kronene som familiene til disse guttene trolig har gitt til et kriminelt smuglernettverk, burde de kanskje heller investert i næringsvirksomhet eller utdannelse for sine barn. Dersom sannsynligheten for å lykkes med den «investeringen» som en flukt har blitt er for høy, vil man spore andre til å prøve det samme. Enhver som lykkes med å få opphold, blir en «suksesshistorie», som forteller andre at det er verdt å prøve å sende sine egne mindreårige på en farefull ferd.
En retur kan derfor ha en allmennpreventiv effekt, dersom det da er slik at Norge helst ikke vil oppmuntre til migrasjon av mindreårige. Vi må tenke helhetlig og på hvilke insentiver vi sender. Så returer kan være nødvendig både av hensyn til oss og til de svake afghanske myndighetene, som vi gjennom NATO-soldater og milliarder i bistand prøver å få til å bygge landet og få bukt med organisert kriminalitet.